tirsdag 17. desember 2013

Turen til Huldreheimen utgår...

Jaja... Så ble det ingen tur til Huldreheimen allikevel før jul. Og jeg som var så innstilt på å endelig komme meg ut på tur igjen. Nå er det virkelig lenge siden sist!

Men vi har det ganske bra på hytta til Espen også i Musedalsæter, ved Skeikampen. Fullmåne, stjerneklart og nypreparerte langrennsløyper. Det er virkelig ikke ille! Det skal virkelig ikke stå på kosen heller...



Bålkos.



Hytta.
Marsipanformfigurer



fredag 6. desember 2013

Storfint besøk til Sogndal

Endelig har snøen meldt sin ankomst og vi ønsker det storfine besøket hjertelig velkommen. Når snøen virkelig kom, så kom den skikkelig. Herregud, som det bøtter ned! Jeg smiler fra øre til øre. Bruser av lykke. For verden ble med ett mye vakrere med snøen som legger seg som ett hvitt og rent teppe over det grå, fargeløse og våte underlaget. Med ett kom plutselig julestemningen også.

Snøen kom på onsdag. Dagen da Frida skulle hentes av Falcken for å bli frakta til skroteren. Falcken kom derfor ikke opp, så Frida står der hun står fortsatt. På torsdag fikk jeg flere tilbud om å bli med opp til Svartholten. Jeg angret veldig på at jeg hadde takket nei da jeg tittet ut av vinduet torsdag morgenen. Som det hadde snødd natt til torsdag!

Fredag skulle tydeligvis bli min dag. Startet dagen kvart over sju med noe litt forsinket avreise til Sogndalsdalen. Tina og jeg tuslet oppover mot Svartholten kl ni. Gikk en time oppover, til vi nådde skoggrensa. Tok av fellene der på grunn av mye vind. Koste oss maks nedover i skogen i dyp fin løssnø. Halleluja-stemning!


Tina

Tina


Da jeg kom tilbake til kollektiviet hadde min kjæreste samboer, Lone, bakt glutenfrie rundtstykker til meg. Det smakte helt himmelsk med varme og ferske rundstykker etter basing i snøen. Hun fikk en god klem av meg tilbake.

Etter at jeg hadde trøkt i meg tre herlige rundstykker med hvitost, var det klart for å kapre seg billetter til Vinjerock. I fjor fikk jeg ikke tak i billetter, men siden dette tydeligvis var dagen, klarte jeg å kapre meg billetter til Vinjerock - HURRA! Foreløbig kommer disse ti artistene til Vinjerock 2014. Planen blir selvfølgelig å være noen dager i Jotunheimen først, også avslutten med en heidundrande konserthelg etterpå. Her er det bare å begynne å planlegge fjelltur allerede!

Fredagen oppsummert i bilder.

Det eneste som manglet denne fredag var Pernille. Pernille skulle egentlig komme til Sogndal denne helga, hvor planen var å planlegge Hardangervidda-tur. Så lenge flyet ble stående på bakken, kom ikke Pernille seg til Sogndal fra Trondheim allikevel. Hvis noen er i tvil, så hadde Pernille eid Sogndalsfolket lett denne helgen, bare se videoen under:


fredag 29. november 2013

Mens vi venter på snøen som skal falle...

Jeg må nok bare innse det. Frida vil ikke våkne igjen. Likposen er trekt over og hun har gjort jobben sin. Takk for fire fine år. Hvil i fred.

Uten bil og uten snø. Livet kan føles ganske meningsløst for tiden. Jeg har lagt en måned med abstinenser bak meg. Tenker framover nå. Fordelen med situasjonen er at jeg får konsentrert meg om å bli i bedre løpeform før snøen kommer. Forgåpentligvis blir det snø til jul. Ingen jul uten langrenn...

Til tider blir jeg desperat av å ikke være i høyden. 
Så, hva er nytt, hvis jeg  ikke har vært på tur siden Rondane? Jo, jeg har i det minste fått planlagt tur. Hvis det bare kommer litt snø, har Espen og jeg tenkt å ta en 4 dagers tur i Huldreheimen på ski. I tillegg skal klassikeren "Hardangervidda på langs" planlegges med Pernille i desember. Forhåpentligvis blir også "Josten på langs" gjennomført med Caroline og Espen når vålsola begynner å varme. I tillegg skal jeg også bestige gamle og nye topper i Jotuneheimen. Jeg har all gunn til å glede meg til vinteren - så snart jeg får meg en bil først...  
Lykke er å kjøpe nye kart!


søndag 20. oktober 2013

Om det å bevege seg uten for Jotunheimens grenser...

Noen ganger må man bare prøve noe nytt. Nye ting er bra, og nye impulser kan gjøre godt. Denne gangen dro jeg på tur utenfor Jotunheimen...

Sammen med Espen, Lone og Rine var planen å reise til Rondane for helgen. Det er over en måned siden jeg har vært i fjellet sist, og jeg kjente på meg at kroppen virkelig trengte påfyll av høyfjelluft og motbakke i beina. Utfordringer var å komme seg vekk fra Sogndal, da min kjære Frida ikke ønsket å leve lenger. Huff... Onsdag kveld strøk jeg henner varsomt på panseret og hvisket henne inn i sidespeilet om planene jeg hadde for helgen. Jeg lovet henne frisk fjelluft og påfyll av olje. Vinterdekk skulle hun også få hvis hun bare ville starte på fredag.

Fredagen kom med nattefrosten. Espen skiftet dekk på Frida, mens jeg pakket sekken. Etter å ha pakket bilen til fjelltur, var det klart for den store testen: ville Frida starte? Hun hostet og harket litt. Jeg hørte hun presset seg selv til det ytterste. Jeg gjorde mitt beste for å hjelpe henne. Trykket gasspedalen helt inn. Fortalte henne om hvor fint vi skulle få det. Om fjellene. Eventyret kunne ikke stoppe her. Snille Frida, vi kan klare dette!

- Brooom!
- Jaaaa!!! Rondane neste!

True love!
Vi parkerte på Spranget og gikk grusveien inn til Rondvassbu. Etter å ha funnet oss en seng, spist litt mat og pakket tursekken, var Epsen og jeg klare for å gå en liten tur. Klokka var da allerede passert 1600.
- Vi bare går litt oppover mot Storronden og ser hvor langt vi kommer, sa jeg.
Men både Espen og jeg visste at når jeg først begynner å gå, skal det mye til før jeg snur før jeg har nådd toppunktet. Vi var forberedt på å gå i mørket, hodelyktene lå lett tilgjengelig i sekken. Så vi gikk oppover mot Sorronden (2138 moh) i solnedgang.





Opp mot Storronden i solnedgang.
Jo høyere opp vi kom, jo sterke ble vinden. Vestavind. Vestover, over Veslesmeden, lå det lav skydekke og snø. Jeg så for meg senario hvor vi ville få whiteout i tillegg til mørket. Var det så lurt å gå helt opp til toppen? Jeg tenkte for meg selv: "nå snur vi. Dette er bare tullete." Jeg vendte om og skulle til å ta ett skritt nedover. Det var på tide å snu. Men kroppen lystret ikke. Eller kanskje var de hjernen? For jeg fortsatte bare å gå oppover, opp til toppen.
Nesten på toppen.

Storronden (2138 moh)
Vinden var så sterk på toppen at det var vanskelig å holde seg på beina, og mørket kom raskt på. For å være sikre på turen ned, ønsket vi å komme oss ned til 1768 moh, før det ble helt mørkt. Der hvor snøen var hard kunne vi løpe. Ellers gikk vi så fort vi kunne. Steinene var tynt isbelagt, og sammen med vinden, gjorde det til at vi fallt en del. Men vi klarte å komme oss ned til 1768 og skrudde på hodelyktene der. Da kunne vi endelig slappe litt av.
Tid: 3,5 t.

Mens Espen og jeg hadde vært ute og gått tur, hadde Lone og Rine funnet veien inn til hytta. Resten av kvelden ble derfor brukt til middag og kortspill.

På lørdagen gikk vi alle fire opp til Vinjeronden (2044 moh) og videre til Rondeslottet (2178 moh). Skiftende vær, litt vind, -1 og sol innimellom. En rolig og fin tur.
Tid: 7,5 t.


Lone og jeg på toppen av Vinjeronden. 

Espen og jeg på Vinjeronden. 

@Rondeslottet


Rødvin, casino og pensum?


Søndagen gikk vi bare tilbake til Spranget igjen, hvor Frida ventet på oss. Det virket som om både to- og firebeinte hadde det godt av å komme seg opp i fjellheimen igjen. For denne gangen startet Frida med én gang jeg vridde om nøkkelen...

tirsdag 10. september 2013

Langvasshøe, Visbretinden og Kyrkja, 8. september 2013

Målet for helgen var opprinnelig Urdadalstind-traversen. På grunn av den lange turen i går, valgte vi å endre turmålet. Marit fikk bestemme mellom Langvasshøe og Stetinden, og valget falt på Langvasshøe. Etter å ha spist frokost og pakket sammen sakene våres i bilen, tuslet vi bortover, før vi fulgte stien mot Kyrkja. Videre opp og bortover Kyrkjeoksle, og spiste lunsj rett før ryggen opp til Langvasshøe (2030 moh). Greit og fint med varder opp til Langvashøe. Enda finere sti opp til toppen til Visbreatinden (2234 moh). Vi ble begge overrasket over hvor fint og luftig det var på toppen - utsikten var nydelig. Tross vinden som var, satt vi lenge og bare koste oss her, før vi begynte på ferden tilbake. Returen gikk samme vei, med en rask visit på Kyrkja (2032 moh), som ble Marits tiende 2000-m-topp.

På veien tilbake til Leirvassbu så vi en skikkelse, som satt med ryggen til oss, som hadde campet ned ved det lille vannet på venstre siden av veien. Hele tilstedeværelsen minnet meg om en person som jeg kjenner svært godt, og jeg sa til Marit at denne personen kunne ha vært Pernille. Jeg var nesten ved å rope navnet hennes også, men lot det være. I stedet nøys jeg - to ganger. Da reise skikkelsen nede ved vannet seg opp og ropte navnet mitt. Pernille kjente nemmelig igjen det nyset. Gjensynet ble dessverre kort, fordi vi måtte skyndte oss å returnere til Sogndal fordi Siri var på vei dit med Sognebussen fra Bergen. Men vi fikk i det minste gitt hverandre noen klemmer og utveklset noen ord.

Tid: 8,5 time.

Langvasshøe og Visbretinden

Makrell i tomat i solveggen

På toppen Langvasshøe, med Visbretinden bak. God og tyelig sti. 

Man blir blid som ei sol på toppen av Visbretinden

Visbretinden - topp nr 60!


Kyrkja, Marits 10 topp! 




mandag 9. september 2013

Veslbrean rundt, 7. september 2013

Dro opp til Leirvassbu fredag kveld sammen med Marit. Det var så vidt vi fikk liv i Fridamor, men hun ville være med på tur etter litt om og men. Planen var å treffe Pernille i helgen, men dessverre ble det en missforståelse, slik at jeg trodde at hun skulle komme til Leirvassbu på fredagen og hun trodde at vi skulle møtes på Olavsbu. Etter en liten leterunde på Leirvassbu og telefon til Gørild, forstod vi at her hadde det skjedd en missforståelse. Derfor valgte Marit og jeg å gå en tur på lørdag i håp om at Pernille ville komme til Leirvassbu i løpet av lørdagen. Marit og jeg valgte derfor å gå Veslbrean rundt. 

Vi våknet opp til tåke, men opphold. Spiste frokost på "senga". Etterpå kjørte vi ned Breabakkan og parkerte Frida der. Etter å ha kryssa Leira, måtte vi av med skoene for å krysse Storbreagrove. Ved kryssinga av Veslbreagrove kunne vi heldigvis beholde skoene på. Deretter siktet vi oss inn på den første renna opp til Skagsnedd (2003 moh). Renna var ikke like løs som fryktet og vi kom opp rett på toppen. Mens vi gikk oppover ble jeg litt stresset over regnværet som ikke var meldt, som lå over Leirvassbu. Heldigvis fikk vi bare noen få dråper, men tåka omkring oss gjorde at steinene var for det meste glatte og sleipe.
På vei opp til Skagsnedd. 
Etterlengtet lunsj på toppen av Skagsnebb.

Magene våres rumlet godt opp klyvepartiet før toppen, så det ble en etterlengtet lunsj på toppen. Tåka nå blitt så tykk at det eneste vi så var hverandre, dessverre... 

Etter lunsjen gikk vi bortover eggen mor Bakarste Skagsnebb (2093 moh). Vi var litt spente på hvordan vi skulle komme oss opp den bratte veggen før toppen uten sikringsmidler, men når vi kom nærmere så vi at det gikk fint å klyve på venstresiden av de to hammerne. Herifra gikk det lett opp til toppen. 
Marit på den ene hammeren. 
Så glad for å være på toppen av Bakarste Skagsnebb.
Topp nr 4, Veslbreatind, og Marit gir en tommel opp for det.
På toppen av Storbreatind, nå er det bare en topp igjen, sier Marit. Jeg gir henne fingern på det.

Fra Bakarste Skagsnebb gikk det enkelt og greit bort til Hurrbreatind (2064 moh), Veslbreatind (2092 moh) og Storbreatinden (2018 moh). Fra Storbreatind og ned på eggen til Storbreahøe, også kalt for Jervefonne (2001 moh), måtte vi ta en ca. 15 m lang rappell. Dette var Marits første rappelering og hun fikk lov til å være den første til å teste bursdagsgaven min fra Siri, Couiloir Harness fra Black Diamond (bare 230 gram). Eggen videre til Storbreahøe var luftig noen hundre meter til før den gikk over til en bre rygg. 
Marit dykker ned i tåka.

Full kontroll. 

Hvor skal vi gå nå?

Veslbrean, toppene rundt er gjemt i tåka.
Skagsnebb og Bakarste Skagsnebb titter frem fra tåka. Bildet er tatt fra toppen av Storbreahøe. 
Turen ned fra Storbreahøe (Norges nest laveste 2000 meter topp) skulle egentlig være enkel og grei. Tåka gjorde at vi mistet litt retningssansen, så jeg tok ut kompasskurs for veien ned, da jeg var klar over at det beste var å holde mest mulig mot Storbrean. Ikke bare var det kommet luftboble i kompasset, men jeg glemte også å legge kartet mot nord før jeg tok ut kursen. Så vi havnet formye mot Veslbrean. Derfor brukte vi mye tid og klunder på å komme oss ned. Steinura her var løs, og vi gikk oss rett og slett litt fast. Noe som gjorde at vi brukte to ekstra timer på veien ned. 


Da vi endelig hadde kommet oss ned fra Sorbreahøe og krysset Storbreagrove på nytt, uten sko, var det begynt å mørkne. Frida tok oss villig tilbake til teltet ved Leirvassbu, hvor vi laget en deilig middag. Pernille hadde enda ikke dukket opp, så vi satte oss i pesiestua i Leirvassbu og planla neste dags tur. Værmeldinga lovet oss i det minste sol. 

Tid: 12 timer.

tirsdag 27. august 2013

Tverrbottindan 27. august 2013

Etter to timer med søvn i natt, stod jeg opp til slutt klokka 0530. Avreise fra Sogndal kl 0600 til Leirvassbu, denne gangen sammen med Caroline. Planen var å parkere bilen ved Presten (1511 moh), og gå ryggen opp til Midtre Tverrbottind Sør (2106 moh), videre til Midtre Nord (2151 moh), Store Tverrbottinden (2161 moh) og til sist Vestre Tverbottind (2110 og 2013 moh).



Etter en liten feilvurdering parkerte vi ved det vi trodde var Presten, men som viste seg å være ved Sletthamn, noe som førte til at vi kom opp på Store Tverrbottind og ikke Midtre Sør. Men det gjorde ingen ting for våres del. Været var aldelses ypperlig og vi hadde hele dagen på oss. Derfor satte vi bare igjen sekkene ved Store og gikk bort til Midtre Nord og Midtre Sør og tilbake igjen. Da vi kom tilbake til Store gikk vi videre til Vestre-toppene. Ut til Vestre 2113 moh fra Vestre 2110 moh var det en morsom passasje, men en luftig liten hammer. Det kilte litt i magen når vi kløy over den - dagens lille høydepunkt. Etter å hå brukt god tid på samtlige av toppene tuslet vi ned til Leirløyfte og ned til bilen igjen. Underveis vardet vi litt, fordi vi syntes at stien ned burde være allemannskjent.

Fin og behagelig tur i godt selskap!
Tid: 8,5 t med pasuer.

Hvor skal vi gå?


Store Tverrbottind

Store Tverrbottind

Midtre Tverrbottind Nord




Midtre Sør, 2000m-topp nr 50 - sjekk!

Fra Midtre Sør med utsikt bort til Midtre Nord og Store Tverrbottind

Caroline over den luftige passasjen til Vestre 2113

"Hammeren" passeres
5 topper i dag
(...) og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.