søndag 19. mai 2013

18. mai på Skåla (1843 moh)

Dagen i dag var enda varmere enn forrige dagen, og vi skjønte at turen opp til Skåla ville bli tung. Skåla er kjent for Norges lengste motbakke og regnes for å være Norges høyeste fjelltopp som har foten i fjorden. Det å starte på 5 moh og skulle ende opp på 1843 moh, vil gi en lang og strevsom tur. Men noen ganger er det bare verdt å slite litt ekstra, man får ofte igjen for det.
Det bakerste fjellet er Skåla.
I de siste ukene hadde snøen trekt seg mye tilbake, så de lokale. Det stemte, for vi måtte gå over 600 høydemeter før vi kom på snøen. Etter vi hadde gått over brua kunne skiene spennest fast. Det var meget tungt å gå oppover den bratte bakken med både ski og skistøvler på sekken. Det kjentes i skuledrene og det var en deilig følelse å kunne ta av seg sekken ved snøen.
Vi var ikke alene om å bestige Skåla denne dagen. Parkeringsplassen var full.

Svetten piplet godt oppover. Jeg måtte gå med lange armer på grunn av solbrente armer etter gårsdagen.

Siri, Astrid og Per ved fossen






Papsen
Siri

Fra "skibytte" brukte vi ca. 3 timer opp de resterende 1200 høydemeterne. Tilsammen 4,5 time opp fra parkeringen til toppen. På toppen var det lite vind og storslagen utsikt. Vi kunne se Jostedalsbreen, Lodalskåpa, Lovatnet og alle de andre flotte toppene rundt omkring. Jeg stod på toppen ved Skålatårnet og viste at jeg skulle helt ned til fjorden igjen, og dit var det langt ned. Etter en matbit og en liten pust i bakken var i klare for nedkjøringen.
Klar for nedkjøringen.

Jostedalsbreen i bakgrunnen
Det karakteristiske Skålatårnet
Snøen var gjennomvåt og gjorde nedkjøringen tung. Det lugget godt og sugde veldig for det meste. Enkelte partier var det ikke så aller verst. Men i 23 varmegrader har ikke snøen i sjanse, den vil bli til vann, samme hva. Det ble en del pauser i nedkjøringen, og det var deilig å kunne skifte til joggesko og sette skia på sekken igjen, selv om det ble tungt både for lår og knær etter hvert. Nede ved bilen gikk vi rett i elva for å vaske oss. Det kalde vannet gjorde godt for varme kropper. Selv om klokka nesten var 19, var det utrolig varmt ute. Etterpå kjørte vi til Stryn for å spise middag, før vi kjørte hjem til Eidsvoll. Turen måtte ende her for å feire mammas 50 års dag den 19. mai.

Omkledning



Middag på Stryn i full sommebekledning kl 1930 på kvelden.

17. mai på Blæja (1428 moh)

Det er noe speielt å feire 17. mai i fjellet med norsk flagg og med ski på beina. Du føler deg så norsk og nasjonalromantikken blomstrer i deg for fullt. Denne 17. mai-helga skulle feires i Sunnmørsalpene med pappa, Siri, Per og Astrid - en god Eidsvollgjeng med andre ord (flesteparten representert av den eldre banden). Natt til den 15. mai kom Siri og pappa fra Eidsvoll til Sogndal. De sov over hos med i Sogndal en natt, før vi dagen etter reiste Hellesylt hvor vi hadde leid oss en hytte. Astrid og Per skulle reise direkte fra Eidsvoll etter jobb den 16.

Den 17. mai våknet vi til solskinn og en behagelig varme. Shorts og t-skjorte ble dagens outfit, mens flagget ble festet til sekken. Vi kjørte inn Norangsdalen og parkerte ved Villa Norang. Vi måtte starte med skiene på sekken ca. 150 høydemeter før vi kom opp til snøen. Snøen var meget råtten til å begynne med, men etter hvert ble snøen bedre. 

Villa Norang

17. mai-toget.

17. mai-toget
Søstrene sisters

Siri med Bleia i bakgrunnen. Slogen skimtes også i det fjerne. 
Vi brukte god tid opp. Det var veldig varmt og varmen fra sola gjorde at det løsnet mye snø fra bratte heng, så det var mye dunder og brak rundt oss. Men vi holdt oss på trygg grunn. Etter ca. 4 timer, inkludert pause, var vi 1428 moh. Det blåste godt på toppen, men jeg fikk allikevel byttet til bunad. Er det 17. mai, så må bunaden på - ingen unntak. Den første delen var snøen utrolig fin, selv om det var sløsj, så var det helt nydelig å kjøre nedover. Lengre nede begynte det å lugge mer og snøen sugde utrolig mye. Men alt i alt em veldig fin nedkjøring i vakre omgivelser. 


Det er deilig å være Eidsvolling i Sunnmøre


Pappa på toppen. 

Familien Kjøren

Per


Astrid var den eneste av oss som gikk med fjellski, det resulterte i en del knall og fall nedover.


Selvportrett
Tilbake ved hytta fortsatte vi feiringen med champagne og jordbær. Etterpå grillet vi pølser, før spiste kake, is med bær og drakk kaffe. En fullverdig 17. mai fra start til slutt. 
100 % hygge

Champis og jordbær
Godt opparbeidert t-skjorteskille

tirsdag 14. mai 2013

Loftet (2170 moh)

I går kveld, da jeg skulle legge meg, sjekket jeg været for morgendagen - både for Sogndal, men også for Jotunheimen - slik jeg alltid pleier å gjøre før jeg sovner. I følge yr skulle dagen i dag være den siste dagen med fint toppturvær for denne uka. Her gjaldt det å komme seg ut på ski. June ville bli med, det fikk jeg svar om i dag tidlig. Derfor kom vi oss litt sent avgårde. Jeg viste det hadde snødd dagen i forveien, men også at det har vært generelt mye vind i fjellet i det siste, men hadde et håp om å bestige Loftet (2170 moh) fra Leirdalen og opp Hurrbrean. Forhåpentligvis hadde snøen fått ligge i fred for vinden der. Klokka var 1145 da vi forlot bilen ved Geitsætre.
Opp mot Hurrbrean. Skagsnebb (2003 moh) på venstresiden. 

June balanserer over brua for å krysse Leira.

June arbeider seg oppover.

Vi måtte bære skiene et lite stykke før vi kom til snøen. Snøen var gjennområtten og veien opp til Hurrbrean var tung. Oppe ved breen var snøen mye bedre og den hadde heldigvis fått ligget i fred for vinden! Dette lovet godt for en fin nedkjøring. Det hadde gått mye ras både fra sør-øst og nordsidene av dalen fra Hurrbrean. Vi måtte til og med gå over et par av de. Det tyder på at det har vært mye vær i Jotunheimen i det siste. Halvveis oppe på breen satte vi oss i sola og hadde lunsj i 45 minutter. Her nøt vi utsikten over mot Bukkehøetindane. Etterpå tok det ikke lengre tid enn 1,5 time før vi var på toppen, da hadde vi brukt 4,5 time opp inkludert pausen. Da vi kom til toppen begynte det å skye til, og det så ut til at nedkjøringen skulle bli i whiteout. Heldigvis blåste det tette skydekket fort forbi og da vi var klare for nedkjøringen, var det både sol og blå himmel til tider. Jeg hadde et ørlite håp om å bestige Veslfjelltinden (2157 og 2149 moh) i dag også. Men ryggen opp fra skaret 1968 moh var veldig forblåst og krevde både stegjern og isøks. Stegjern hadde vi begge, mens jeg bare hadde husket å tatt med en isøks. Dessuten begynte det bli sent på dagen. Jeg fikk heller spare den toppen til senere.
Veslfjelltinden sett fra Hurrbrean

June tar et blinkskudd når hun skal ta bildet av seg selv, men får med meg som er på do i bakgrunnen.

Lunsj


Glade jenter på toppen med null sikt rundt, dessverre.

Nedkjøringen var helt nydelig - nysnø og herlig skiføre. Fulle av lykke svingte vi oss nedover fjellet. At nedkjøringen skulle bli SÅ fin, hadde jeg ikke sett for meg. Vi var alene og delte denne snøen med ingen andre. Helt perfekt. Men de 45 minuttene gikk så alt for fort, og med ett var vi nede ved elva igjen. Må si at dagen i dag var helt fantastisk og turen må rangeres som nr 2, etter de beste toppturene jeg har hatt denne sesongen. Selvfølgelig er Dyrhaugstind-traversen rangert som sesongens nr 1.
Her kjører jeg ned til skaret 1968 moh, mellom Loftet og Veslfjelltinden.
June leker seg nedover



Vi var alene som å sette spor i snøen i dag
Happy faces tilbake ved bilen. 

Rutevalget vårt. Oppover valgte vi å gå på nordsiden av Hurra, mens på turen ned igjen kjørte vi ned sørsiden av Hurra, her var det definitivt best å kjøre ned.

lørdag 11. mai 2013

Tur på Smørstabbreen

Det var fredag, og en tid for alt. Det var tid for å levere eksamen. Det var tid for sol. Ikke minst: det var tid for Jotunheimen. Så Tina og jeg stod omtrent klare når eksamenskontoret åpnet kl 0800 for å levere eksamen før vi reiste videre opp til Krossbu og Smørstabbtindane. Det var litt lavt skydekket som så ut til å lette utover dagen. Ved Krossbu var det overraskende mye snø, selv om snøen var gjennområtten helt nede ved veien, ble det bedre litt høyere oppe. Det blåste en del også, nede ved bilen, men vi håpet på at vinden kom til å løye når vi kom opp i "Smørstabbgryta".
Smørstabbtindane

Skeie (2118 moh)
Foto: Tina Midthun


I utgangspunktet hadde jeg ønsket å gå opp på Skeie (2118 moh), men på grunn av mye vind som gjorde snøen hard og til tider nesten blåste oss over ende, syntes vi ikke at det å balansere på eggen opp til Skeie var det tryggeste og mest behagelige. Så vi bestemte oss for å gå ned igjen og gå opp til Bjørneskardet for å gå opp på Bjørnungen (2110 moh), slik at vi i det minste kom oss opp på en topp. Det kon noen skikkelige vindkast som tok med seg litt snø som pisket oss i ansiktet til tider. Oppe ved Bjørneskardet ble vinden enda kraftigere, men sola og himmelen viste seg frem i det minste, så sånn fryktelig kaldt var det heldigvis ikke. Da Tina og jeg skulle begynne å ta av oss skiene og sånt, så kom det to stykker på vei ned fra Bjørnungen, som sa at ved Storebjørn (2222 moh) satt folk å solte seg i bar overkropp. Vi var ikke seine om å ta på oss skiene igjen for å begynne og bevege seg opp til Storebjørn. Mens vi bevegde oss oppover Storebjørn skimtet vi tett skydekke og snøvær i det fjernet. Jeg ble stresset for at vi ikke ville nå toppen i tiden og satte opp tempoet et hakk. Dessverre kom vi ikke lenger enn til toppen av Bjørnelabben før vi hadde fullstendig "whiteout": null sikt og snøbyger. Jeg var fullstendig klar over at det skulle bli snøvær utover kvelden, i følge yr.no, men det været skulle ikke komme før kl 1800. Været endrer jo seg uansett fort i fjellet, sånn er det jo bare. Det var et stykk skuffet Marte som måtte snu før toppen. Jeg HATER å ikke komme opp på toppen. Det føles alltid som et nederlag. Det betyr ikke at turen i seg selv ikke er fin, men turen blir aldri helt komplett. I det minste fikk vi en befaring og et inntrykk i hvordan forholdene var i området der. Må si at forholdene var overraskende gode.
Tina, med Kalven i bakgrunnen.
Meg. Foto: Tina Midthun

På og av, på og av med feller.


Turen ned ble så som så. Man blir utrolig hemmet når man ikke har noe sikt og man aner ikke om det går nedover, bortover eller oppover, omtrent. Det ble mye skrensing ned fra Storebjørn for å si det sånn. Helt retningsforvirret ble jeg også, og følte at Bjørneskardet lå en helt annen plass enn hva den egentlig gjorde. Heldigvis hadde Tina fullkontroll i "whiteouten" og loste oss fram tilbake til Bjørneskardet igjen. Nedkjøringen fra Smørstabbreen  tok vi pent og rolig. Det var ganske hardt og isete, men siste delen ned til Krossbu var det mykere og fint.
Nedkjøring i total whiteout

Dagens rute