mandag 11. august 2014

Blåsborthelg på Turtagrø

Fredag 8. august 2014

Siri tok toget til Stange st. hvor jeg plukket henne opp og kjørte sammen til Turtagrø. Vi var veldig spent på været for det var meldt en god del vind, helt opp til liten kuling. Målet våres var å klatre Søre Dyrhaugstinden (2072 moh) og forhåpentligvis ta med oss Nødre (2 moh) og Nestnørdre (2062 moh) Midtmaradalstinden, før returen over Dyrhaugstindane. Denne gangen skulle også Kristian og Lone også være med. Kristian kom fra Bergen og Lone fra Geilo. Lone hadde langhelg og kom dermed opp til hytta på torsdag kveld. Vi var så heldige å få lov til og overnatte på firmahytta til Anneli. Vi hadde med telt i bilen i tilfelle, men deilig å sove i seng for en gangs skyld også, selv om telt er helt prima.

Månen lå bak Søre Dyrhaugstinden, som en glorie, og ropte til oss at vi måtte komme på besøk i morgen. Det lovet vi. Ikke før vi hadde lovet det så forsvant den bak en sky. Vi kom opp på Turtagrø kl. 2230 og innlosjerte oss inn i hytta, hvor Anneli var sammen med to vorstehere, Frøya og Embla. Så begynte forberedelsene og pakkingen til morgendagen. Vi skulle gå i to taulag: Siri og Kristian i ett og Lone og jeg i et annet. Kom ikke i seng før kl. 0030.

Lørdag 9. august 2014

Vekkerklokka ringte kl. 0600, med planlagt avreise kl. 0700. Klokka hadde blitt 0800 da vi begynte og gå innover Skagadalen. Vi visste at det var meldt en god del vind i dag og at den skulle øke utover dagen. Vi var spente på hvordan det blåste opp i veggen, og visste at turen kunne ende i en bomtur. Men den risikoen var vi villig til å ta. 

Kl. 1100 var vi oppe ved Bandet. Der møtte vi tre karer som var på vei ned til Turtagrø. De hadde vært på Storen og hadde startet tidlig sa de: kl. 0400. Siri og jeg så på hverandre. Da vi var på Storen for bare litt over en uke siden var ikke vi kommet lengre enn til svaene da klokka var 11, og vi hadde også startet tidlig, kl. 0400. Jaja…  På Bandet blåste det skikkelig og jeg begynte og bli litt stressa. Skulle vi ikke komme opp på Søre i dag allikevel? Jeg er optimist så langt det lar seg gjøre og valgte og være positiv litt til. Vi fant ly bak noen steiner og spiste lunsj. Da vi skulle gå videre var vi uenige om vi skulle bare la sekkene ligge igjen eller om de skulle være med. Jeg var fast bestemt på at sekkene skulle med og at vi ikke trengte å ta en avgjørelse om vi skulle opp til toppen eller ikke før vi absolutt måtte. Jeg fikk ikke resten av gjengen med meg og ble den eneste som gikk opp til innsteget med sekk. Toppen var så nære, bare seks taulengder unna. Jeg ble sint da jeg så det var to andre som var i gang med å klatre oppover. Vi hadde jo alltids kommet oss til toppen. Hvorfor satte de andre igjen sekkene? Det var jo kommunikasjonen som ville bli den store utfordringen i denne vinden. I desperasjon prøvde jeg meg på en håndsopprekning. Det var bare jeg som rakk opp hånda på at vi skulle opp til toppen. Det gjorde vondt i hele kroppen å snu og gå tilbake til Bandet uten så mye som og ha vært på en eneste 2000-meters topp. Jeg aksepterte valget de andre hadde tatt litt mer da vi gikk ned til Bandet igjen, for vinden tok slik tak i kroppen at jeg stadig havnet i ubalanse.
Søre Dyrhaugstinden med resten av Dyrhaugstindtraversen


Søndag 10. august 2014

Nok en dag med en god del vind i fjellet, men forhåpentligvis ville vinden avta i løpet av dagen. Siri, Kristian og jeg dro til Leirvassbu for å bestige noen litt enklere topper i blesten. Siri og Kristian skulle gå opp Tverrbytthornet (2102 og 2035 moh), mens jeg ville ta en god løpetur. Planen min var å løpe innover grusveien i Gravdalen for så å ta seg opp Vestre (2059 moh) og Store Rauddalstindane (2157 moh), videre eggen bort til Austre Rauddalstinden (2086 moh), ned til Simledalsbandet og opp Høgvagltindane (2066 og 2015 moh) og ned til Øvre Høgvagltjønnen (1445 moh) via Austre Høgvagltinden (1916 moh) for så å følge stien tilbake til Leirvassbu. Jeg trodde at jeg ville være i le for søndavinden i Gravdalen, men det var jeg langt ifra. Da jeg hadde løpt i 50 minutt var jeg ved Gravdalsdammen. Nå skulle jeg altså opp mot Rauddalstindane. Men vinden gjorde meg usikker og toppene så såpass skremmende ut at jeg ikke torde å eksponere meg så lenge for vinden på ruvende tinder. Jeg lurte litt på om jeg skulle løpe inn Simledalen og opp Høgvagltindane i stedet. Etter en god tenkepause valgte jeg i stedet å legge om hele ruta og i stedet løpe opp til Stetinden (2020 moh) i stedet. Da ville jeg ikke være like eksponert for vinden og samtidig rekke og være tilbake på Stange til kl. 2000 som avtalt med mamma og pappa, som var barnevakt for Aron. Jeg fulgte grusveien tilbake et godt stykke før jeg forlot veien ved ca. 1340 meters høyde og siktet meg opp på Glupen. Herifra ble det rask gange i steinur opp til topp 1985 moh. Her blåste vinden ganske kraftig og jeg ble usikker på om jeg skulle ta meg videre opp til toppen. Men jeg måtte i det minste få med meg én 2000-meters topp denne helgen. Siste stykket opp til toppen var uansett bare morsom og ikke like eksponert for vinden som jeg trodde. Selv på toppen så blåste det mye mindre enn det hadde gjort på fortoppen. Utsikten var storslagen. Panoramautsikt over Smørstabbtindane og jeg kunne se ruta jeg egentlig skulle løpe og vinket til Siri og Kristian som mest sannsynlig befant seg på Tverrbytthornet.
 
Gravdalen

Simledalen

Vestre og Store Rauddalstinden

Opp til Glupen

Rauddalstindane i bakgrunnen

Steinura opp til fortoppen

Stetinden med Smørstabbtindane i bakgrunnen

Smørstabbtindane

Rauddalstindane og Høgvagltindane

På toppen

Panoramautsikt over Smørstabbtindane



Nøyt livet i en halvtimes tid før returen tilbake til Leirvassbu. Nede ved grusveien igjen hadde vinden avtatt betydelig og sammen med sola ble det virkelig varmt å løpe. Av med bannebånd, hansker, jakke og super. Siste kilometerne løp jeg bare i t-skjorte. Returen tok i underkant av 1,5 time. Da jeg kom tilbake til bilen var bilen til Kristian fortsatt der. Jeg skjønte at de fortsatt var på tur, men jeg måtte komme meg hjem til Aron igjen, så jeg fikk i meg litt mat og skiftet til tørre klær før jeg kjørte hjemover til Stange. Jeg var både trøtt og sliten så bilturen ble ganske krevende. Men kl. 2015 parkerte jeg utenfor portnerboligen på Staur gård og like etter kom mamma og pappa med en overraskelse i hengeren: oppvaskmaskin. Jammen er jeg heldig!



Turdata:
Tid: 03:37 timer
Distanse: 18 km
Maks høyde: 2020 moh
Høydemeter: 1750 meter (850 m stigning og 900 m nedstigning)

Gjennomsnittsfart: 12:00 min/km
Tenkt rute

Gjennomført rute

fredag 8. august 2014

Store Skagastølstinden (2405 moh)


Det er en topp som jeg lenge har drømt om: Store Skagastølstinden (2405 moh), også kjent bare som Storen. Det skal være den flotteste av dem alle, sjefen sjøl. Jeg har spart den til en spesiell anledning. Prosjektet startet med Siri og skal dermed avsluttes med Siri, som en av våres mange felles drømmer. Litt klisjé, men på et sett og vis kan man sammenligne toppen som en god flaske vin. Den blir liksom bare bedre og bedre med årene. Og man åpner den ikke alene.

Da vekkerklokka ringte kl 0320 i dag var det bare et alternativ: komme seg opp av posen. Kroppen var så innstilt på tur at jeg ikke kjente meg trøtt en gang. Havregrøten var vanskelig å få ned, men Siri tok som vanlig ansvar for å tømme grøtkjelen. Avreisen ble 10 min før tiden, kl. 0350, innover Skagadalen. Ved Skagastølsbotn møtte vi en eldre herremann og en guide som kom gående motsatt vei. Mannen følte seg ikke helt i form og de hadde snudd ved Tindeklubbhytta. Siri benyttet anledningen til å få enda mer info om rutevalget oppover. "Man får aldri nok info!" mener Siri.



Hytta på Bandet

Etter nøyaktig tre timer var vi oppe ved Hytta på Bandet. Nå var halvparten av høydemeterne unnagjort og kun 700 høydemetere gjenstod. Hit kom vi i fjor, men ikke lenger (les om turen her). Da valgte vi å overnatte i hytta. I år valgte vi derimot å la være. Selv om turen blir litt kortere, så krever det mer utstyr og så var vi sikret en god natts søvn i teltet i stedet. Dessuten ville det ikke oppstå noe køproblematikk, slik som det oftes gjør på en finværsdag, på grunn av været som var meldt. Vi tok matpause inni hytta. Vi ble skikkelig kalde så lue, votter og dunjakke måtte på, særlig Siri, som hadde gått i singelet hele veien opp, til og med over breen. Etter ca. 30 minutter gikk vi videre. Vi gikk til høyre og holdt litt høyden før vi begynte og gå oppover. Tror det er her omtrent den kjente snøflanken befinner seg. Men nå var den smeltet helt bort. Vi gikk oppover den løse steinrenna, og krysset etter hvert over til venstre. Her var det ikke noe problem å finne fram, for her var det gått så mange at det var en ordentlig sti samt litt varder i histen og pisten.
Taka ligger tykk rundt om. I bakgrunnen skimtes Maradalstindane.
Etter ca. 1,5 time var vi opp ved de kjente svaene. Det var passasjen over disse jeg var mest spent på hele turen. Her var trikset å holde helt til venstre. Vi fulgte tråkkene oppover tre diedere. Etter første dieder la det en klynge med slynger rundt en stein. I følge guiden som vi hadde møtt tidligere på dagen skulle det være en grønn lastestropp rundt en stor blokkstein som skulle markere slutten på de bratte svaene. Rundt steinen var det flere slynger, men ingen av dem var en grønn lastestropp. Var vi på riktig vei eller var det mange som hadde gått feil og måtte snu her? Var slyngene fra de som hadde valgt og ta rappell ned igjen over svanene? Vi ble litt usikre, men konkluderte med at dette måtte være riktig vei for det var tydelig at det var flere som hadde gått videre. Etter andre dieder lå den en ny slynge og veien vidre så ikke like hyggelig ut. Siri gikk opp får å se om vi klarte og komme oss videre. Men veien videre var krevende og langt forbi klyvegraden. Mens Siri kavet seg oppover diederet fikk hun øye på den grønne lastestroppen, ca. 20 meter til venstre for oss. Vi konkluderte med at vi hadde gått feil. Jeg ringte Tina, som hadde vært her for bare noen uker siden. Hun bekreftet at vi hadde gjort feil rutevalg. Dermed måtte vi komme oss ned igjen for så å komme oss mer til venstre. Mens vi rigget til rappellen fikk Siri en idé. Kanskje vi kunne klare å rappellere bort til hylla over de bratte svaene i stedet? Siri gikk først, men etter hvert som hun hadde kommet ganske langt til til venstre fikk tauet så mye spenn at hun ble slengt tilbake i en kraft hun ikke klarte å stå imot. Heldigvis gikk det bra både med Siri og klatreselen. Dermed slapp hun seg litt mer ned i stedet og klarte på et vis å kave seg bort til hylla, hvor hun sikret meg ovenifra. Endelig var vi ferdig med svaene. Videre var det igjen fin varda "sti" opp til Hjørnet. Bommerten hadde tatt hele tre timer!
Opp savene. 
Matpause ved Hjørnet
Ved Hjørnet ble vi på nytt litt usikre. Vi kunne ikke få tegningen i føreren som Siri hadde på mobilen sin helt til å stemme med det faktiske galleriet. Vi tok et bildet av galleriet og sendte det både til pappa og Tina. Pappa kjente ikke helt igjen bildet, så han måtte google. I mens vi ventet på svar fra far tok vi oss en matpause. Samtidig som tåka lettet tikket det inn en melding fra Tina: "Ja. 3 taulengder, så er dere på toppen." Da var det bare å gønne på. Siri gikk først over galleriet og videre opp svaet hvor hun laget første standplass. Hun hadde lovet pappa å sette et par sikringer over der. Så var det min tur. Nedgangen til galleriet var luftg. Jeg ble skjelven i kroppen og måtte jobbe med meg selv. Jeg fikk følelsen av at hele Slingsbybreen skulle sluke meg hel. Et feilsteg her og...
Siri opp svaet etter galleriet.
Neste taulengde var det jeg som skulle lede. Laget standplass på hylla til opptaket til Heftyes renne. Siri ledet opp Hefytes renne, som vi i etterkant har valgt å døpe om til Møkkarenna. Renna er kjent for å ha et kjipt opptak og være trang. Dette kan bekreftets på det sterkeste. I opptaket stod det igjen en grønn kamkile som vi kunne holde oss i. Men inne i renna var det så trangt, og det var langt ifra plass til en menneksekropp med sekk med isøks på. Øksa satte seg fast og det var ingen ting å jobbe med. Det ble lagt igjen noen sinte fraser i den renna.
Siri inn i Heftyes renne.

Etter tredje standplass kveilet vi sammen tauet og la det i sekken. Her var det bare enkel klyving opp til toppen. Plutselig stod toppen forrann oss. Siste klyvebiten opp til toppen etter å ha krysset skaret var relativt luftig. Her gjaldt det å holde seg på beina. Toppen var utrolig morsom: luftig og fin med panoramautsikt over hele Hurrunagane, og over dem stod vi, på Storen, største av dem alle. Langt i det fjerne kunne vi skimte resten av Jotunheimen. Toppene virket små og puslete i forhold. Tåka hadde på nytt forlatt toppen. Det var det jeg visste: når Storen får så fint jentebesøk så tar han jo av seg hatten for oss. Klokka var blitt litt over halv fire og vi hadde brukt litt over 12 timer opp på toppen.







I følge pappa så var vi bare halvveis. Nå gjenstod den like lange turen tilbake. Først en rappell ned Andrews renne. Vi hadde ikke gjort noe reaserch om rappellen og visste ikke helt hvor vi skulle finne den. Siri ringte pappa og ble litt klokere, men ikke klok nok, så jeg måtte ringe Tina. Det viste seg at vi nesten skulle gå helt tilbake Heftyes renne før vi skulle gå langs en smal hylle ut til høyre, retning Bandet. Der fant vi en grønn lastestropp. Vi rigget til og så bar det nedover. Rappellen var luftig med veldig fin. Litt kulere de som klatrer opp her.
Siri ned Andrews renne
Så gjenstod det en siste rappell ned savene. Vi festet tauet i den grønne lastestroppen. Vi var litt redde for at tauet skulle sette seg fast så vi rappellerte bare ned første partiet før vi laget et nytt rappellfeste. Frykten ble en realitet og Siri måtte klatre opp igjen og kaltre ned med tuaene. En ny rappell til og så var det bare å komme seg ned til Bandet. Vi valgte en litt annen vei ned til Bandet enn den vi gikk opp og holdt mye mer mot ryggen til høyre. Tror vi hadde kommet oss raskere ned hvis vi hadde fulgt samme vei som opp for nå ble det en del aking ned små svapartier.

Nede ved Bandet var det et svenskt par som skulle prøve seg opp på Storen i morgen. De hadde rigget seg til med telt og det hele. Slo av en liten prat med de før vi gikk siste etappe tilbake til teltet. Skagadalen føltes lang selv om vi prøvde og gå på. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha et elskforhold til Skagadalen, det blir verken den første eller siste gangen jeg skal gå i den og det er ingen grunn til å bygge opp et hat mot den. Men det var ikke like lett å elske dalen på slutten. Beina var slitne, knærne ømme og skuldrene orket ikke lengre å bære sekken lengre. Jeg vet ikke hva jeg ble mest glad for å se: toppen av Storen eller teltet. Tror de kan på sett å vis likestilles etter 18,5 time i fjellet. Vi fikk i oss en solid middag og en pose potetgull før vi la oss. Jeg tror jeg søvnet før jeg rakk å ta igjen gridelåse på soveposen til og med. En drømmetur var gått i oppfyllelse! Selv om turen ikke bøy på storslagen klatring så sitter man igjen med en mestringsfølelse og en stor glede over å ha gjennomført en slik dag. Vi hadde fjellet helt alene, noe som gjorde opplevelsen enda større. Litt ekstern assistanse må man nesten regne med. På sett og vi kan pappa og Tina sammenlignes med hjelperyttere. Hjelperyttere er helt nødvendig for at Team Kjøren skal komme seg opp og fram, også på Tour de Storen. Se filmen fra turen under her.
Over breen.

søndag 3. august 2014

Soleibotntind-traversen


Da vekkerklokka ringte i dag klokka 0600, sjekket vi værmeldingen. Den bød ikke akkurat på toppturtravers med utsatte og luftige klyvepartier. På grunn av den store nedbørsmengden som skulle komme midt på dagen ble vi enige om å se ann været og heller legge ut på tur mer mot ettermiddagen og da komme tilbake til teltet i natt. Dermed ble formiddagen brukt til sløving i teltet, bading i bekken og høre på lydbok. Formen min kjentes mye bedre ut, selv om jeg ikke kunne erklæres frisk. Til tross for at jeg var tett i alle luftveier, hadde jeg masse energi og følte meg forholdsvis pigg og overmoden for topptur, selvfølgelig!

Kl. 1300 hadde det enda ikke kommet noe regnvær. Det så ut som om de mørke skyene som kom fra vest dro mer innover fjellheimen og ungikk dermed Turtagrø. Kanskje vi bare skulle legge ut på tur? Dermed ble middagen spist kl. 1330, akkurat slik som jeg liker det. Sekken var ferdigpakket. Kl. 1400 kjørte vi fra Turtagrø og kl. 1415 gikk vi fra bilen som stod ved inngangen til Ringsdalen.



 Det gikk en lite gått sti opp til Ringnonhaugen (1212 moh), så vi fulgte den et sykke før vi siktet oss inn mot Lauvnosi (1374 moh) og fulgte ryggen videre opp til Lauvnostinden (1970 moh). På vei oppover ryggen kom uværet over oss. Det regnet og haglet. Hagelet var så store som isporkuler og pisket oss på de nakene leggene våres. Heldigvis varte det ikke lenge og været dro seg videre innover fjellheimen, med torden og lyn og det hele. Regnet gjorde steinene glatte og sleipe, men solen tittet frem og tørket steinene relativt raskt. Ved ca. 1940 moh hadde vi en matpause. Magene våres romlet og det var vi nødt til å gjøre noe med. Bønnegryta som vi hadde spist tidligere på dagen hadde satt fart på fordøyelsessystemet og ny mat måtte inn. Vi skiftet også til tørre sokker, da verken Siri eller jeg hadde inpringnert de nye fjellskoene våres.





Fra Lauvnostinden fulgte vi ryggen bort til Nørdre Soleibotntinden (2030 moh). Ved hammeren fulgte vi et tydelig sti ned til høyre, merket med en varde, og valgte grusrenne nr 2 som vi fulgte opp til skaret mellom Nørdre og Store Soleibotntinden (obs: veldig løst). Snørenna som man egentlig skal følge opp var nesten smeltet helt bort og igjen lå det et lite tynt lag med hard og glatt is. Selv om vi hadde isøks og stegjern med, så så den såkalte snørenna uhyggelig ut. Ved stor varsomhet tar man seg greit opp naborenna, noe som kan ungå bruken av isøks og stegjern på turen.

Fra Austbotntinden kom det mørke skyer og vi hørte drønnende tordenbrøl. Vi satte fra oss sekkene i skaret og skyntet oss opp på Nørdre, uenige om veivalget opp såklart. Vi måtte være raske slik at vi ungikk klyvigen ned på våte steiner.  Men ruta opp var merket med varder litt her og der og det tok ikke lang tid før vi tok på toppvarden. Visiten ble kort da det gnistret i kroppene våres, alle hårene på kroppen sto rett opp og ut til alle kanter og toppvarden spraklet som strømmen i en høyspentledning. Den elektriske strømningen i lufta var til å ta og føle på - bokstavelig talt og ingen av oss ønsket å være et offer for lynets veivalg mot bakken. Returen tilbake til skaret gikk like raskt som turen opp og regnværet satte for alvor inn. Vi søkte ly inntil en steinvegg og ventet 45 minutter til været hadde passert.

Siri med Nørdre og Store Soleibotntind i bakgrunnen


Nørdre sett fra sør
Ruta opp til Nørdre



Toppen av Nørdre Soleibotntind
I følge den såkalte "Bibelen" av Helgesen & Helgesen (2011) skulle skulle hammerne opp eggen til Store Soleibotntinden forseres ut til høyre langs noen snørenner, hvor isøks og stegjern måtte benyttes. På grunn av tropetemperaturene som har vært i sommer har mye av snøen smeltet bort, for nå var det bare litt uhyggelig blank is igjen i rennene. Dermed valgte vi heller å ta oss litt ned den renne som vi opprinnelig skulle ha tatt oss opp til skaret (gikk utenom isen) og krysset over til renne lengst til høyre. Vi fulgte den et stykke til vi kom til et lite svaparti. Gikk under dette og kløyv videre opp til eggen som vi fulgte opp til toppen av Store Soleibotntinden (2083 moh). Steinene var våte og glatte, så vi måtte være forsiktige. Ellers gikk det overraskende greit. Klokka hadde allerede rukket å bli 2015 og vi hadde brukt seks timer fra bilen. Mørke skyer samlet seg på nytt rundt oss, og et nytt regnvær ville intreffe, men ikke med én gang. Skulle resten av toppene i traversen også bestiges eller skulle vi starte på returen? For to toppsamlere som oss er det ingen god følelse å la topper som man hadde planlagt bestigning forbli ubestiget. Slikt plager en og gjør en søvnløs. Etter hvert får man gnagsår. Vi var enige om at Austre Ringstinden som vi ikke kom oss opp på i vinter plaget oss nok som det var allerede. Dermed fortsatte vi sørover.

Store Soleibotntinden
En varde markerte nedgangen til skaret som var en tydelig og enkel sti ned. I skaret satte vi fra oss sekkene. Heller ikke her var det igjen noe snø, så isøksen forble værende på sekken. Ruta videre var godt vardet og bøy bare på enkel klyving - hvis det i hele tatt kan kalles klyving? Endelig befant vi oss på topp nr. 3, Sørøst for Store Soleibotntinden (2020 moh). Fulgte eggen store deler bort til Søre Solibotntinden (2049 moh). Vi var usikre på om det var akkurat denne toppen som var Søre eller om det var toppen helt i enden av eggen, så vi tuslet helt ut for å ungå unødig sjansespill. Meget luftig egg med mange høydemetere rett ned på sidene. Her gjaldt det å holde seg på beina og ikke skli på de våte steinene. Et feilsteg og... Helt i enden av eggen kunne vi nesten klappe Store Ringstinden på ryggen hvis vi strak hånda helt ut, og vi hadde panoramautsikt til Store Austbotntinden. Så var det bare å komme seg tilbake til Store Soleibotntinden igjen. Men turen tilbake til skaret føltes plagsomt langt. Kroppene begynte og tømmes for energi og jeg hadde et stort behov for både mat og drikke. Halsen var så tørr at jeg nesten ikke klarte å prate. Ved skarene hvor vi hadde satt igjen sekkene våres hadde vi en ny matpause. Nå ventet bare turen opp tilbake til Store Soleibotntinden og returen tilbake til bilen. Kl. 2214, 8 timer siden start, stod vi igjen på Store-toppen og var vitner til en nydelig solnedgang over Jostedalsbreen med fareturende mørke skyer på alle kanter. Fotokameraet måtte fram. Ned fra Store fulgte vi tydelig vardet sti ned til ca. 1630 moh og fulgte en snøflanke ned til vann 1422. Endelig kunne isøksa gjøre nytte for seg. 10,5 time siden start, kl. 0045, fant vi Sissel i lyset av hodelyktene våres. To trøtte kropper kjørte tilbake til teltet ved Turtagrø, varmet restene fra middagen og la seg i soveposen. Lykkelige over å ha vært ute på tur og av å ha fullført en meget artig og fin travers som ga totalt 4 nye topper!

Sørøst for Store Soleibotntinden

Ut til Søre

Søre Soleibotntinden med Store og Nørdre i bakgrunnen

Matpause

Solnedgang over Jostedalsbreen sett fra Store

Ringstinden, Søre Soleibotntinden og Austbotntinden

Hurrungane med Storen i vakre farger


Ruta våres: