søndag 20. april 2014

Nautgardstindane og Stornubbane

Først hadde jeg planer om å gå traversen alene på fjellski, men etter litt innsamling av diverse utstyr, klarte vi å samle sammen utstyr til pappa også. Far og datter på tur i Jotunheimen. Pappa hadde gått Nautgardstindane før, men manglet Stornubbane. Jeg hadde ikke vært på noen av dem før. Har generelt vært veldig lite i Jotunheimen Øst.

Avreise fra Skeikampen kl. 0710. Begynte å gå fra Hindsæter kl. 0920 opp mot Hindflyen. Vi slet med å få kartet til å stemme overens med terrenget. Etter en bomtur oppom Russli-Rundhøe (1831 moh) stod vi på skaret mellom Austre Nautgardstinden (2194 moh) og Nautgardstinden (2258 moh). Pappa rigget seg til i sola mens jeg gikk opp på Nautgardstinden, han hadde jo tross alt gått der før. 
Epleskrot.
Nautgardstinden
På toppen av Nautgardstinden
På grunn av bomturen på Russli-Rundhøe, som tok ca. 45 min av tiden vår, måtte jeg droppe Nautgardsoksle (2089 moh) for at vi skulle rekke å gå hele traversen. Den får spares til en løpetur senere. Kl. 1415 var jeg på første toppen av totalt seks topper. Tiden gikk utrolig fort. Fra Nautgardstinden gikk vi videre til Austre Nautgarstinden, også fulgte vi ryggen bortover til Stornubben (2174 moh), Vesl-Stornubben (2055 moh), Aust-Stornubben (2049 moh), også kalt for Austnubben, og til slutt Aust-Stornubben Øst (2020 moh). 
Austre Naugrdstind.
Far på vei mot Sornubben

Austre Nautgardstind og Nautgardsoksle
Sornubben

Vesl-Stornubben

Aust-Stornubben

Siste toppen, Austre-Stornubben Øst.

Kl. 1715 var vi på den siste toppen og deretter skulle det være enkelt å renne ned til Hindsæter. Men det har vært mye vind i fjellet denne påsken, så snøen ned var helt forblåst og hard og enkelte steder var det samlet seg sånne små fokksnø-skavler. Returen tok derfor mer krefter enn antatt. Men vi kom oss ned til syvende og sist og var tilbake ved bilen kl. 1900. Da ventet bare en totimers tur i bil tilbake til Skeikampen. To slitne kropper hadde tilbakelagt en kjempefin dag i fjellet og fått enda nye tilskudd til samlelista si.


Nesten hele traversen sett fra Hindflyen.
Se filmen fra turen under her:


tirsdag 15. april 2014

Påskeferie under tregrensa

Fredag 11/4-14.

Espen og jeg skulle ha noen dager sammen første delen av påsken før han skulle jobbe resten av ferien i Bergen. Værmeldingen ville liksom ikke helt være på vår side. Det var meldt dårlig vær på vestlandet denne påsken, i hvert fall i starten. Den opprinnelig planen var å gå endelig gå "Josten på langs", men også denne gangen satte vind og nedbør en stopper for det. Jotunheimen måtte også avskirves på grunn av været. Det var på Østlandet påskeværet viste seg å være. Vemodig gikk jeg med på å gå med fjellski i Huldreheimen. Men så er jeg nå en gang skrudd slik sammen at når jeg har sett for meg en tur så vil jeg veldig gjerne gjennomføre den. Litt klisjé: Huldreheimen har kanskje påskeværet, men Jotunheimen har hjertet mitt. Da Espen kom til Sogndal torsdag kveld fikk jeg overbevist han om at Jotunheimen var stedet å legge påsketuren til. Jeg hadde planlagt et opplegg hvor vi kunne kjøre til Valdresflya og gå med pulk og fjellski inn til Leirungsdalen og lage camp der, for så å ta dagsturer i fjellene omkring dalen. Vinden ville forhåpentligvis ikke bli et så stort problem som Yr skulle ha det til. Joda, Espen synes at det hørtes ut som en god idé. Da kunne jeg legge med blid og fornøyd.

Blid og fornøyd var jeg ikke da jeg leste på Vegvesenet sine sider: "Valdresflya fv 51, stengt pga storm". Etter litt tenking ble det omkjøring via Stryn og så gå fra bommen ved Maurvangen og inn til Leirungsdalen, ca. 9 km. Bilturen var lang og kjedelig, og vi brukte litt tid på å komme oss avgårde fra Sogndal. Da vi endelig kom til Maurvangen og fikk konstantert at bommen faktisk var nede og stengte for all gjennomgående trafikk, var klokka allerede blitt halv fire. Å gå inn til Leirungsdalen med blant annet randonéutstyr i pulken ville ta ca. 3 timer. Kanskje det ikke var en så god idé å bevege seg inn i Jotunheimen når vi i tillegg visste t det skulle blåse opptil 24 m/s? Etter litt om og men valgte vi å kjøre litt tilbake forbi Bessheim og ned til furuskogen. Vi fant oss en fin leirplass ved Nedre Sjoavatnet. Her kunne vi fyre bål og kose oss på kveldene samtidig som vi lå i le for vinden. Her ble vi i hvert fall til i morgen også tror jeg vi bare tar dagene som de kommer. Turen blir komplett hvis jeg i det minste kommer meg opp på én 2000 meters topp.

Hei hå, bål er kos og god stemning. 

Helsport Fjellheimen i måneskinn.

 Lørdag 12/4-14.

I dag har det ikke vært noe særlig vær i fjellet. Her nede ved skogen har det blåst og snødd en del. Det ble derfor ikke aktuelt å en gang prøve på å bevege oss oppover i høyden. I stedet ble vi liggende lenge i teltet etter at vi hadde spist frokost. Slod soveposene våres sammen og hørte på "Mormor og de åtte ungene" på lydbok. Sånn i tolv tiden bevege oss ut av teltet og gikk en tur rundt Nedre Sjoavatnet, ca. 1,5 time. Etter turen lettet været litt og sola tittet frem. Vi klatret i et tre. Samlet ved. Lagde bål og spiste middag.




Espen samler ved til kveldens bål.


Takk for meg, sier Espen og tar den ene skien i hånda.

Stor pulk er gøy å dra.

Søndag 13/4-14.

Våknet opp til sol og vind. På Besshøe skulle det blåse opp til 21 m/s, men vi håpet at vi allikevel ville klare å komme oss opp på den. Den skal jo i utgangsturen være en ganske enkel og grei tur. Vi pakket sammen leiren. Tenkte at etter turen kunne vi kjøre til hytta på Skeikampen. Vi kjørte opp til Bessheim og kom opp til Bessvannet. Der måtte vi snu på grunn av den sterke vinden. Selv om himmelen var blå var det vanskelig å se noe, og ikke minst hadde vi problemer med å sta oppreist. Jaj, så ble det ingen 2000 meters topp denne gangen. Men vi hadde en storartet tur for det. Hyggefaktoren var høy!

Kort oppsummert var turen slik:

onsdag 2. april 2014

Midtre Ringstinden (2025 moh)


Lenge har jeg hatt en plan om å bestige Austre og Midtre Ringstinden så fort anledningen ville by seg. Nå som Siri utvidet Sogndalsbesøket med en dag, og yr meldte Ringstindvær, da var det ikke noe annet å gjøre enn å ta turen hjem til Hurrungane igjen.

Midtre og Store Ringstind i bakgrunnen.
Vi dro fra Sogndal ca. halv åtte og parkerte på Turtagrø litt over halv ni. Bgeynte å gå fra bilen ti på ni. Her var snøen virkelig hard å gå på. Etter to timers gange, satte vi oss ned i sola for en kjapp matbit med utsikt mot Ringstindane. Så gikk vi videre opp til Ringsbreen og Ringsskar. Vi tenkte at det ville være lurest å gå opp Austre Ringstinden (2002 moh) først, før sola gjorde snøen alt for våt. Vi byttet ut skiene med isøks og stegjern og begynte å klyve oppover sørryggen. Snøen var velig våt og det hadde gått mange små sørpeskred ned hele siden. Etter å ha gått ca. 100 høydemetere ble det enda brattere. Vi så ingen gode veier å gå opp og i tillegg til usikre snøforhold, etter våres vurdering, valgte vi å snu rett under toppen. Litt kjipt, men det var virkelig ikke verdt å ta en slik sjanse. Rundt oss var det flere små skred som gikk i solsteiken. 

Siri gjør seg klar for å bestige Midtre Ringstinden
Stølsmaradalstind
Dermed var det å ta på seg skiene igjen og gå ned Ringsskar og rundt Midtre Ringstinden (2025 moh), for så å ta på seg stegjernene igjen. Her var snøen helt anderledes. Hard og fast. Så kløyv vi opp vestryggen og i løpet av en time var vi endelig på toppen. Da hadde klokka allerede passert 1600. Vi hadde storslagen utsikt over Hurrungane og nøyt øybelikket en liten stund før returen ned til skiene. Vi brukte ca. en time ned igjen også, for enkelte parier var det både bratt og veldig hardt, så vi fikk ikke veldig godt feste med piggene. 

Siri, Ringstinden og Austbotntind
Obligatorisk "jeg-er-så-glad-for-å-være-på-toppen-bildet". Jaja, fint var det i alle fall. 

Siri gir Midtre Ringstinden tommel opp, med Storen og Dyrhaugstindane i bakgrunnen. 
Turen ned krevde litt mer konsentrasjon enn turen opp. 
Så var det bare å skli ned Ringsbreen og ut Ringsdalen. Jeg har aldri sklidd så bra u av dalen før. På grunn av den harde snøen klarte vi å holde en god høyde ut hele dalen og slapp å stake oss ut. Litt over sju var vi tilbake ved bilen igjen. Da hadde vi vært ute på tur i over ti timer. To sliten kroppen kjørte tilbake til Sogndal, tok seg en dusj og spiste litt middag, før de satte seg i bilen igjen og kjørte til Bergen. Kl 0200 kunne jeg endelig legge meg i armkroken til Espen. For en dag! #Solbrent.

Siri og Ringstindane
Se videoen under her:


Ruta våres:

Toggaparty og bryggemiddag

Siri hadde et behov for å utvide ferien sin litte grann og i Sogndal er hun alltid velkommen. Vi la derfor opp en helaften med Toggatur, før fysio, og deretter primusmiddag ute ved badeplassen. Kanskje klarte vi å presse oss til en liten klatresession på Kvam..? Nei, det ble litt i overkant.



Togga er en klassisk skitopp i Sogndal. En topp man absolutt MÅ ha vært på om man bor i Sogndal. Det var derfor på sin plass at vi tok denne turen denne vakre solfylte mandagen. Vi brukte ca. 2 timer å gå opp fra parkeringen og opp på Togga (1205 moh). Snøen var hard og veldig oppkjørt. Tydelig at mange har tatt turen opp på Togga denne helgen. Vi hadde storslagen utsikt på toppen. Fikk vinket til Hurrungane også og fortalt dem at i morgen kommer vi på besøk. Beklager Hemsedal, men utsikten fra toppene i Sogn er tusen ganger finere enn fra Hemsedalsfjellene. Sola stekte såpass mye at vi fikk sløsj under nedkjøringen. Woho!

Feller tas på. 
Togga

Togga


Så var det rett til fysioterapeuten. Følte at akillessen min har blitt mye bedre de to siste ukene. Fysioen mente at han ikke kjente noe forskjell på høyre og venstre akilles og ga meg klarsignal til å prøve og løpe forsiktig igjen. Hurra! Jeg boblet av glede da jeg gikk hjem igjen og prøvde meg på noen få løpesteg. Endelig skal jeg løpe igjen! Forsiktig og rolig selvfølgelig…


Så dro i til badeplassen for å nyte dagen maksimalt og hadde et herremåltid ute på bryggen på badeplassen. For en fullkommen og herlig dag – livet er best ute!