mandag 22. desember 2014

En liten smakebit på Huldreheimen og juleturen

I dette blogginnlegget skal du få lese to sider av samme tur, en min og en Espens versjon. Først kommer min opplevelse, den reelle historien:

Marte

I følge Wikipedia har Huldreheimen siden 2005 vært Den Norske Tursiktforeningens navn på fjellområde mellom Valdres og Gausdal. Huldreheimen blir ofte omtalt som Jotunheimens forgård og strekker seg fra Synnfjell i sør til Sjoadalen og Valdresflya i nord. Området rommer granskoger og furumoer, bjørkelier og steinflyer, topper og tinder.

Hit har jeg ønsket meg mange ganger i de senere årene og endelig skulle jeg besøke dette forlokkende fjellområdet. Jeg fikk dra litt før fra jobb på fredag og med tilhenger og ferdigpakka pulker kjørte Espen, Aron og jeg oppover Espedalen. Omsider kom vi fram til Finnbøle, som er vinterparkeringa langs Jotunheimveien til Valdresflya. Også la vi i vei mot Hølseter. Etter ca. en time var vi framme og  var i gang med å etablere teltleir. Det var stjerneklart og kaldt ute, så kaldt at ski og staver rimet ned med en gang og teltet ble dekt med rimsnø.
Utsikten fra teltåpningen

Familiebilde

Vi sov lenge på lørdagen. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at vi skulle sove helt til halv ti. Dermed ingen vekkerklokke. Men vi trengte vel søvnen. På utsiden av teltet lå landskapet og badet seg i morgensolen. Avreisen ble derfor ikke før kl tolv. Målet for dagen var Storhøliseter via Øyangen, ca. 12 km. Det var nokså krevende og brøyte seg vei. Det var ikke mer snø enn det måtte være, men snøen var løs og vi falt igjennom. Aron fant fort ut at det var lurt å gå bak pulken og der holdt han seg stort sett hele tiden. Innimellom var han ivrig på noe dyrespor som vi krysset nokså ofte, men han var ikke sen om å finne plassen sin bak pulken.
Fordi antall timer med dagslys ikke var mer enn vi trengte, ble det ikke prioritert noe lunsjpause. For meg var ikke dette noe problem, jeg hadde jo rikelig med nøtter og lakris i drikkebeltet, og det var Espen som gikk fremst og brøytet vei. Det begynte og bli skumt da jeg foreslo for Espen at vi skulle sove inne på Storhøliseter, han slet med å holde varmen, særlig på beina, og jeg så at han var nokså sliten. Gutten lyste opp og syntes at det var en fabelaktig idé og motivasjonen hans for å gå litt lenger ble større.
Etter å ha klart og krysse den tynne isen på Vinstra, begynte virkelig dagens store utfordring. Det siste stykket opp til hytta var kronglete. Mye kratt og steinur i motbakke ble en tøff påkjenning for oss alle. Aron var nå blitt veldig sliten og satt seg ned og pep. Espen orket ikke å ha han i pulken, forståelig nok, og det er neimen ikke lett å fortelle en hund at det ikke er langt igjen. Heldigvis er Aron lett å motivere, og etter litt godsnakk strevet også han videre. 1,5 time kavet vi oss oppover. På et tidspunkt måtte jeg ta av meg skiene for å få lagt meg nok frempå. Det skal også nevnes at vi visste heller ikke hvilket av setertunene DNT-hytta befant seg på. Gleden var stor da vi kunne skimte en rød T på en hyttevegg i lyset av hodelyktene - endelig framme. Vi låste oss inn. Temperaturmåleren viste -15 grader inne i hytta og -17 ute. Det gikk med en god del ved for å få hytta nogenlunde varm. Aron sloknet fort, mens jeg fant Den Store Eventyrboka og det ble høytlesninger fra denne fra eventyr som tilhørte barndommen.
Storhøliseter


På søndag gjenstod bare returen tilbake til bilen, ca. 6 km langs en bilvei. Her var det lett og ta seg fram og Aron løp gledelig langt fremfor oss. Det var godt å se den lille valpen så lykkelig og han bar ikke noe preg av gårdagens ettappe. Det låter godt for romjulsturen våres.

Den reelle historien 2:
Når jeg og Marte er på tur er det alltid en viss ambisjon om utfordring med i bildet - om å gjøre turen annerledes enn de forrige. Slik var det også for denne turen. Det blir dermed til at småturene vi har er som store turer i liten forpakning, med akkurat nok tid til at det går. Begrensningene for denne turen var på den ene siden at Marte hadde dagvakt på fredag, og at vi måtte være tilbake i Stange til kl ni på mandags morgen. Når det gjaldt denne turen var det meningen at den skulle være en liten test før romjulsturen i samme område. Vi hadde begge en del nytt utstyr vi ville teste ut, og Aron er tross alt bare et halvt år. Det blir litt til at alle (inkludert han selv) glemmer det litt, fordi han er såpass sterk.


Vi fikk dratt av fra Stange litt over 12 og var framme på parkeringsplassen ved Finnbøle da det mørknet ved firetiden. Første etappe var ganske kort, bare 3,5 km til Hølsætra. Vi slo der opp telt og lagde middag. Det var stjerneklart og vakkert da vi gikk innover. Det var også litt kaldt, og Aron brydde seg lite om at teltet skulle være satt opp før det kunne brukes for ly. Det gjorde også at vi begge måtte opp og slå floke for å få i oss varmen etter at vi hadde lagt oss til i teltet (tiltak, men verdt det). 




Dagen etter var planen å gå til Storhølisæter, men i og med at korteste rute var litt vel kort gikk vi en bue ned til Øyangen, og deretter opp til Storhølisæter på ca 15 km. Vi gikk stort sett i løssnø, og Aron skjønte fort at det var smart å ligge i sporene etter pulken for å spare energi. Unntaket var da han fant ryper. I og med at vi hadde kortfeller og det var løssnø merket vi når det kom bakker, men Huldreheimen er jo ganske flat. Opp fra Øyangen begynte det å mørkne, men til gjengjeld gikk vi opp derifra i oppmerkede løyper. Det ble tungt på slutten av turen, og Aron begynte å si ifra når vi hadde igjen ca. 2 km. For min del ble siste bakken opp til Storhølisæter tung, og det endte med at jeg sovna foran ovnen i hytta på en krakk da vi kom inn. Marte ordnet og styrte med ting heldigvis, flink som hun er, og kvelden ble veldig bra. Usikker på hvor storartet det hadde vært å legge seg i et telt i stedet.




Søndagen var plankekjøring inn til parkeringsplassen, da vi gikk langs en vei og det ikke var så langt. Denne lille turen ble en forsmak på turen i jula, og det var godt å se at Aron gikk såpass godt. Samtidig er jeg spent på å gå med tung pulk og med flere netter i telt i 20 minus (som det er meldt per idag). Kan bare si jeg gleder meg til utfordringen.



tirsdag 9. desember 2014

Fullmånetur til Snippkoia

Denne helgen har det vært fullmåne og fullmåne og snø er noe av det vakreste som finnes om vinteren. Derfor måtte vi bare komme oss på tur. På grunn av diverse andre planer og plikter denne helgen ble turen fra søndag til mandag. Deilig å kunne dra helgen litt ekstra ut, da jeg ikke begynner på jobb før på ettermiddagen på mandager. Etter husvask og andre hjemlige husoppgaver dro vi inn til Budor på søndagkveld og parkerte bilen ved Ruskåsen og gikk innover mot Gitvola. Espen hadde vært flink og pakket med skiutstyret og smørt skiene med blå ekstra med råd fra meg. Men jeg hadde ikke vært utenfor døra denne dagen og var ikke klar over at det var mildvær ute og nærmere klisterføre enn blå ekstra-føre. Skiene var derfor bakglatte og helt uten feste. Jeg rakk så vidt å ta et stavtak før jeg forstod at her var det noe galt. Jeg kikket ned på skistavene mine og rope til Espen: "I h*****e, Espen! Du har tatt med rulleskitavene mine!" Espen stakkars, som bare hadde vært snill og grei, mumlet oppgitt: "Jenta, du har alt for mye utstyr..." Problemet med rulleskitaver, utenom at det er 10 cm lengre enn vanlig skitaver, er at de er uten trinser og dermed går rett gjennom snøen og kan føre til at stavene lett kan knekke. Det ble derfor gjort et bytte av skitaver og Espen skøytet seg innover til Gitvola uten noe særlig hjelp fra stavene med den tyngste sekken på ryggen selvfølgelig. Fullmånen var dessverre gjemt bak både tåke og skyer og kun én gang tittet den fra, stor og gul, før en skyene gjemte den igjen. Vi måtte derfor nøye oss med lyset fra hodelyktene våres.






Ved Gitvola stoppet skiløypene og vi måtte lage våres egne løyper. Uten noe feste under skiene, og uten staver i Espen sitt tilfelle, ble det en håpløs kamp og skiene havnet på sekken og vi måtte traske innover på beina. Vi fulgte sommerstien til koia, men siden verken Espen eller jeg aldri hadde vært her før var det neimen ikke lett å finne fram i skogen. I mørket var ikke kartet noe særlig til hjelp, men heldigvis hadde jeg dekning på mobilen og vi fikk gått etter kartet på ut.no-appen. Det ble en tur som brakte fram gamle minner (les her) og vi brukte nesten 1,5 time på de 2 km fra Gitvola til Snippkoia. Men fram kom vi og du kan tro vi var glade for å se koia der den lå bortgjemt inne mellom trærne. Vi fikk raskt fyr i kakkelovnen og fikk startet med middagen, verken Espen eller jeg hadde spist noe særlig i dag. Reinsdyrtaco var helt prima for to tomme mager. Etterpå ble det kollektiv kryssordløsing i armkroken til Espen mens radioen spilte P2-musikk i det fjerne. Aron var slått ut av løssnøløping og var langt inne i drømmeland. Kl. 22 begynte jeg å duppe av i armkroken til Espen og jeg måtte be om å få legge meg. Da jeg gikk ut for å pusse tenner og gå på do hadde skyene trekt seg sånn nogenlunde tilbake men månen lå gjemt bak tretoppene.


Jeg våknet flere ganger i løpet av natta, både fordi jeg måtte på do og fordi jeg måtte legge i ved i ovnen slik at den ikke sloknet. Utover natten hadde månen kommet seg høyt opp på himmelen og lyste kraftig opp skogen. Den laget skygger på trærne. Og der lå jeg, i en seng i en liten koie i skogen og tittet gjennom vinduet og så på månen og stjernehimmelen. Det spraket fra veden som brant i kakkelovnen. På den ene siden av meg lå Aron og sov så søtt, på den andre siden Espen. Jeg følte meg rik.

Dagen etterpå spiste vi frokost før vi pakket sammen og begynte på returen tilbake til bilen. Vi var usikre på hvor lang tid vi ville bruke på hjemveien på grunn av skismøringen og et viss par skistaver. Jeg begynte på jobb kl. 14, måtte rekke og dusje og spise litt før den tid. Men turen tilbake gikk overraskende fort og jeg rakk jobben med "god" margin.





Ruta våres (klikk på bilde for større versjon).
For de som ønsker det så har jeg en "fan-side" på facebook hvor jeg legger ut oppdateringer fra bloggen. Gå inn på https://www.facebook.com/turdagboken og lik siden.

fredag 5. desember 2014

Senhøsten kort oppsummert

Denne senhøsten har ikke vært helt det store sånn turmessig. Gjøremålene og planene har allikevel stått i kø og i tur og orden etterhverandre. Jeg savner fjellheimen og ikke minst det å ha en nærhet til den. Sånn sett blir jeg gal av å bo på "flatbygda". Ikke én motbakke eller noe som i det minste kan minne om et berg, topp, tind eller fjell. Tilnød en ås. Jeg minnes om de dagene hvor jeg sprang opp på en fjelltopp før lunsj eller etter middagen. Noen ganger alene og andre gangere ilag med andre. De gangene da fjellet og utsikten var en del av hverdagen. Nå er frihet til de grader redusert. Fotlenka er på. Et annet fokus må frem.

Som sagt så har ikke denne senhøsten vært det helt store sånn turmessig. Med det mener jeg at jeg ikke har sovet i telt over flere dager eller sanket noen nye topper i samlingen. Men jeg har ikke satt friluftslivet vekk, den har vært med meg hele tiden. Og turene har vært små, så små som i typen dagsturer. Jeg trøster meg med et slagord som jeg tror Stormberg benytter seg av: "små turer er også turer." Jeg husker jeg fnøys av det da jeg leste det første gangen. Siden har det fulgt med meg. 

Friluftslivet og det å være ute i naturen er en så stor del av meg at jeg nødt til å ha en samkebit av den dagelig. Tur-hungeren blir derfor litt mettet når jeg tar meg en løpetur i skogen eller tenner et bål. Derimot blir jeg mer tursyk av å se bilder fra Valdresflya på Instagram. Takk og lov for at snøen nå endelig har kommet og kryper stadig lavere. Sesongens aller første skitur forrige helg var helt balsam. Samtidig nærmer jula seg med stormskritt. For meg blir nok denne julen den fineste hittil. For gjett hva: jeg skal bruke hele juleferien min på å gå med ski og pulk rundtom i Huldreheimen og Jotunheimen. Teltet skal med, Aron skal med og ikke minst Espen skal med! Langtur, hele 9 dager - minst (les her). Sammen skal vi skrive julas fineste romjulsvise og du skal få lesen den etterpå her på bloggen. Og ikke minst skal vi på førtur om ikke alt for lenge for å teste noe av det nye utstyret og sjekke området. Så selvom den siste måneden har vært litt kjip, så ser jeg meget positivt på desembermåneden og nyåret. Endelig er en ny sesong i gang, en ny fasen. 

Under kommer en oppsummering i bildeversjon av senhøsten 2014:
Aron i Enstadmarka i Trondheim


Kari disker opp reinsdyrtaco i Enstadmarka. Nydelig utsikt over Trondheimby
Trondheimby har aldri sett så stille ut. Nydelig lørdagskveld i Enstadmarka

Pizzaparty


Endelig kom snøen!
Sesongens første skitur ble gjennomført på Skeikampen
Far og datter på løpetur opp Mistberget (663 moh)

Musedalssæter

Musedalssæter


Alene med trikkeskinnene

Musedalssæter - Roåker

Nydelig vintermorgen på Budor

Budor