Tur på Smørstabbreen

Det var fredag, og en tid for alt. Det var tid for å levere eksamen. Det var tid for sol. Ikke minst: det var tid for Jotunheimen. Så Tina og jeg stod omtrent klare når eksamenskontoret åpnet kl 0800 for å levere eksamen før vi reiste videre opp til Krossbu og Smørstabbtindane. Det var litt lavt skydekket som så ut til å lette utover dagen. Ved Krossbu var det overraskende mye snø, selv om snøen var gjennområtten helt nede ved veien, ble det bedre litt høyere oppe. Det blåste en del også, nede ved bilen, men vi håpet på at vinden kom til å løye når vi kom opp i "Smørstabbgryta".

Smørstabbtindane

Skeie (2118 moh)

Foto: Tina Midthun

I utgangspunktet hadde jeg ønsket å gå opp på Skeie (2118 moh), men på grunn av mye vind som gjorde snøen hard og til tider nesten blåste oss over ende, syntes vi ikke at det å balansere på eggen opp til Skeie var det tryggeste og mest behagelige. Så vi bestemte oss for å gå ned igjen og gå opp til Bjørneskardet for å gå opp på Bjørnungen (2110 moh), slik at vi i det minste kom oss opp på en topp. Det kon noen skikkelige vindkast som tok med seg litt snø som pisket oss i ansiktet til tider. Oppe ved Bjørneskardet ble vinden enda kraftigere, men sola og himmelen viste seg frem i det minste, så sånn fryktelig kaldt var det heldigvis ikke. Da Tina og jeg skulle begynne å ta av oss skiene og sånt, så kom det to stykker på vei ned fra Bjørnungen, som sa at ved Storebjørn (2222 moh) satt folk å solte seg i bar overkropp. Vi var ikke seine om å ta på oss skiene igjen for å begynne og bevege seg opp til Storebjørn. Mens vi bevegde oss oppover Storebjørn skimtet vi tett skydekke og snøvær i det fjernet. Jeg ble stresset for at vi ikke ville nå toppen i tiden og satte opp tempoet et hakk. Dessverre kom vi ikke lenger enn til toppen av Bjørnelabben før vi hadde fullstendig "whiteout": null sikt og snøbyger. Jeg var fullstendig klar over at det skulle bli snøvær utover kvelden, i følge yr.no, men det været skulle ikke komme før kl 1800. Været endrer jo seg uansett fort i fjellet, sånn er det jo bare. Det var et stykk skuffet Marte som måtte snu før toppen. Jeg HATER å ikke komme opp på toppen. Det føles alltid som et nederlag. Det betyr ikke at turen i seg selv ikke er fin, men turen blir aldri helt komplett. I det minste fikk vi en befaring og et inntrykk i hvordan forholdene var i området der. Må si at forholdene var overraskende gode.

Tina, med Kalven i bakgrunnen.

Meg. Foto: Tina Midthun

På og av, på og av med feller.

Turen ned ble så som så. Man blir utrolig hemmet når man ikke har noe sikt og man aner ikke om det går nedover, bortover eller oppover, omtrent. Det ble mye skrensing ned fra Storebjørn for å si det sånn. Helt retningsforvirret ble jeg også, og følte at Bjørneskardet lå en helt annen plass enn hva den egentlig gjorde. Heldigvis hadde Tina fullkontroll i "whiteouten" og loste oss fram tilbake til Bjørneskardet igjen. Nedkjøringen fra Smørstabbreen  tok vi pent og rolig. Det var ganske hardt og isete, men siste delen ned til Krossbu var det mykere og fint.

Nedkjøring i total whiteout

Dagens rute