Mont Blanc, første steg over 2469 moh.

Klokka nærmet seg nå nesten 0300. Espen hadde allerede rukket å pakke sammen sovepose og liggeunderlag. Jeg slet enda med å spise opp havregrøten min. ”Jeg kan ta resten jeg, jenta, hvis du ikke orker å spise mer.” Ute hørte jeg folk som snakket lavt sammen og lyden av stegjern på hard snø. Jeg svelget en gang til for å få ned grøten som klebet seg fast i ganen. Omsider stabbet jeg meg ut av teltet med sekken på slep. Det var først da jeg oppdaget været. Det regnet og snødde samtidig og nedbøren la seg som is oppå steinene. I tillegg ble tåke tettere og tettere. Jeg kunne skimte lyset av hodelyktene på de som allerede hadde begynt på ferden opp Grand Couloir, turens mest faretruende punkt. Jeg stod nesten frosset fast og så opp på dem. De virket usikre, et taulag snudde og gikk ned igjen. Med et hørte jeg roping og steiner som raste nedover fjellveggen. Så ble det helt stille.

Vår planlagte rute. Bildet er tatt/lånt fra Sondre Kvambekk (500fjell.no)

Litt over åtte kom vi oss ut av hotellet og vandret langs bilveien for å finne bussholdeplassen. Bussen skulle komme om 5 minutter. Vi satte fra oss sekkene på benken i busskuret og studerte ruteplanen. Busstiden som vi hadde belaget oss på var merket med gult. Det betydde at bussen gikk alle dager bortsett fra lørdager, søndager og helligdager. I dag var det søndag. Så vi satte oss ned og ventet i 50 minutter på at neste buss skulle komme. Flaks for Espen, for han kom på at solbrillene hadde han lagt igjen på hotellrommet.

Med gondol opp Bellevue (1800 moh) fra Les Houches, gjenstod det bare tog opp til Nid d'Aigle (2372 moh) før vi skulle ta beina fatt og gå de siste 795 høydemetrene opp til Tête Rousse (3167 moh). Toget var nesten helt fullt og jeg prøvde å luke ut hvem som også hadde tenkt seg opp på toppen av Vest Europa. Samtidig følte jeg meg uvel. Hva hadde vi egentlig lagt oss ut på? Da man ikke kan svaret på det en gang betyr vel det at vi hadde vært for optimistiske da vi bestemte oss for dette tidligere i vinter. Men Espen var optimistisk, for da damen i billettluken lurte på vi ønsket retur billett også, så svarte han ja.

Sommerfugler i magen.

Da vi forlot toget og begynte å gå roet nervøsiteten og uvelheten i kroppen min seg, i stedet følte jeg en slags ro og glede av å endelig begynne på drømmen. Det var god sti å gå noe som gjorde turen opp meget lett, selv med tunglastet sekk. Vi var også heldige å se geiter, eller steinbukker, av typen simler (i følge Espen) på vei oppover. Espens store drøm siden barndommens tid. Etter to timers gange var vi oppå Tête Rousse, og forlengs passert Galdhøpiggens høyde. Vi fant en egnet teltplass bak hytta og la oss i soveposen for å sove og hvile ut til i morgen. Mange gikk videre opp til Le Refuge du Goûter (3835 moh), men vi ble igjen i frykt for å få den skumle høydesyken.

Steinbukk (også kjent som capra ibex)

Aiguille de Midi stiger opp fra tåka

Aiguille de Gouter med Gouter-hytten hengende over stupet sees fra Tete Rousse-platået

Tete Rousse-hytten

Vi fant en meget egnet campplass for vårt telt

Mat med utsikt

Når vi våkner opp igjen har klokka allerede passert halv sju. Vi pakker sekkene våre og pusser tennene og forbereder oss på turen som skal foregå i natt. Enda får vi mange timer med søvn før toppstøtet, som sørger for at vi er uthvilte og klare for den lange turen. Jeg kjenner jeg har vondt både i pannebrasken og i bakhuet, men bare litt, og mistenker første tegn på høydesyke. Etter litt teksting med mamma som gir gode råd tar jeg to ibux og en halv diamox. ”Drikk masse vann” sier mamma, ”for diamoxen er vanndrivende”. Jeg ser på vannflaska mi som allerede er drukket en god del av. Vi har bare dette vannet.

Studerer veien opp til Aiguille de Gouter via den skumle Grand Couloir.

Klokka nærmet seg nå nesten 0300. Espen hadde allerede rukket å pakke sammen sovepose og liggeunderlag. Jeg slet enda med å spise opp havregrøten min. ”Jeg kan ta resten jeg, jenta, hvis du ikke orker å spise mer.” Ute hørte jeg folk som snakket lavt sammen og lyden av stegjern på hard snø. Jeg svelget en gang til for å få ned grøten som klebet seg fast i ganen. Omsider stabbet jeg meg ut av teltet med sekken på slep. Det var først da jeg oppdaget været. Det regnet og snødde samtidig og nedbøren la seg som is oppå steinene. I tillegg ble bare tåke tettere og tettere. Jeg kunne skimte lyset av hodelyktene på de som allerede hadde begynt på ferden opp Grand Couloir, turens mest faretruende punkt. Jeg stod nesten frosset fast og så opp på dem. De virket usikre, et taulag snudde og gikk ned igjen. Med et hørte jeg roping og steiner som raste nedover fjellveggen. Så ble det helt stille. "No way, José!" ropte jeg til Espen som var i ferd med å knyte på seg skoene inne i forteltet. "Jeg skal ikke opp dit nå!" I stedet blåste vi opp liggeunderlagene våres og la oss i soveposen igjen i håp om bedre værforhold utover morgenkvisten.

Klokka er tre om natta og vi bestemmer oss for at det er mye tryggere og være inne i teltet enn å bevege oss opp Grand Couloir.

Vekkerklokka hadde både ringt kl. 0500 og 0630 uten at været så noe bedre ut. Jeg må ha glemt å stilt inn klokka på ny tid for den var allerede blitt 0830 da jeg våknet av meg selv. Jeg tittet ut av teltåpningen – det var bare å komme seg avgårde. Sekkene var ferdigpakket og frokosten hadde vi allerede spist halv tre i natt. Vi snakket med to briter som mer enn gjerne ville gi oss maten deres fordi han ene hadde blitt høydesyk og de måtte gå ned igjen. Så var vi i gang.

Grand Couloir - lite hyggelig sted å være.

Videre opp til Aiguille de Gouter og Gouter-hytten

Espen koser seg.

Gouter-hytten, endelig på 3817 moh!

Vi brukte nesten tre timer opp Grand Couloir og da vi nærmet oss toppen kjente jeg at all den klyvingen hadde tatt på. Jeg var sliten og tørst. Men endelig kunne vi stoppe for en liten matbit. Jeg spiste en halv bit av brødskiven min og prøvde på å ta noe kjeksbiter, men det var vanskelig å få i seg noe særlig mat, selv om jeg visste hvor viktig det var. Vi hadde jo tross alt ikke spist siden kl. 0230 i natt og nå var klokka 1230! Jeg kjente at den lille næringen hjalp og det var ikke like tungt å gå videre forbi Aiguille de Gouter (3863 moh). Neste målet var opp til Dôme de Goûter (4304 moh), derifra ville vi kunne se selveste Mont Blanc (4810 moh) for første gang så nære. Målet ville være i rekkevidde. Det var tungt å gå opp til dômen, jeg kjente at jeg var både andpusten og nesten helt tom for krefter, allikevel var jeg innstilt på at jeg ikke skulle snu før jeg var opp på 4810-meters høyde. Vi møtte flere taulag som hadde vært på toppen og var nå på vei ned. Om en halvtimes tid kunne de knyte seg ut av tauet og legge seg inne i Gouter-hytten. Vi hadde et helt annet fokus. Espen spurte om alt gikk bra, jeg måtte trekke pusten dypt tre ganger før jeg klarte å svare et så høyt ja slik at han hørte det, så andpusten var jeg. Så satte jeg med ned på knærne og vinket Espen opp til meg. ”Vi trenger mer solkrem”, sa jeg. I det jeg smurte ansiktet inn med solkrem kom det et taulag bestående av tre mennesker bort til oss. ”Is everything all right?” spurte han som gikk først, det måtte være guiden. ”Where are you from?” spurte han. ”Norway!” svarte Espen. Guiden var svensk og fortalte oss at hans taulag var de siste som kom fra toppen nå. ”Det kom til å bli skikkelig uvær nå og jeg råder dere til å snu og heller ta en natt på Gouter-hytten”, sa han. ”Så kan dere forsøke på nytt i morgen”. Vi hadde nå passert 4000 moh og var ikke langt fra toppen på Dômen. Vi visste at om vi bare kom oss opp denne h*****s tunge bakken så gjenstod det bare 700 høydemetre til toppen. Men vi fulgte rådet til den svenske guiden og snudde.

Vi gikk inn på hytten og fikk kjøpt 1 liter med vann og en boks med cola. Jeg fikk i meg en energibar før jeg sovnet på trebenken inne på restauranten. I følge de som jobbet på hytta skulle det bli storm og ikke Mont Blanc-vær i morgen. I følge yr så skulle det snø i natt men snøværet skulle avta kl. 1000 i morgen og det skulle slutte helt å snø kl. 1200. Dilemmaet ble som følger: skulle vi bli over en natt på hytta i håp om at værmeldingen ville endre seg slik at vi kunne komme oss til toppen? Eller skulle vi gå ned igjen til teltet i kveld, slik at vi unngikk å gå ned Grand Couloir i nysnø og vind? Etter mye om og men gikk vi for det siste. Det var bare å ta på seg sekken og stegjernene og komme seg ned til teltet før det ble for sent.

Langt der nede kan vi se teltet våres.

Turen ned gikk nokså greit. Det var et par punkter jeg hadde gruet meg til, men som viste seg å ikke bli noe særlig utfordring allikevel. Det å krysse snørenna gikk mye bedre nå en første gangen. Og endelig var vi framme ved teltet! Jeg falt om i soveposen, utslitt og trett. Takket være britene som hadde gitt oss resten av maten sin hadde vi nå både middag med dessert til i kveld og frokost til i morgen. Da vi la oss hørte vi tydelig at vinden hadde tatt seg skikkelig opp. Det kom noen kastevinder som virkelig tok tak i teltduken. Vi var begge enige om at det var en god avgjørelse og gå ned til teltet igjen. Og før vi sovnet helt satte jeg på vekkerklokka på 0600, sånn i tilfelle det skulle være bra vær og vi kunne prøve å gå på toppen én gang til.

Det hadde kommet en god del snø i løpet av natten

Det var neimen ikke mye lett å sove. Ute var det uvær som jeg aldri før har vært vitne til. Snøen sprutet ned og vinden virkelig filleristet teltet vårt. Jeg hørte at det var flere som måtte ut og redde både seg selv og teltet. Men vårt stod stødig, hele stormen gjennom. På et tidspunkt så lynet og tordnet det til og med. Og jeg tenkte: ”håper vi ikke snør inne…” før jeg skrudde av vekkerklokka som skulle ringe kl. 0600.

Teltet vårt hold hele natten gjennom

På morgenen hadde uværet gitt seg, men det kom noen kastevinder innimellom. Begge hadde nå innsett at det å bestige Mont Blanc vår for denne gang et avsluttet kapittel. På en måte kjentes det kjipt, for jeg hadde virkelig sett for meg Espen og jeg stå på toppen og juble av all vår lyst. Men på en annen måte så føltes det helt greit å ikke komme på toppen. For nå var vi mange erfaringer rikere og viste mye mer hva vi ville gå til neste gang. Mont Blanc går jo ingen steder og til neste år, ja da skal Espen og jeg juble av glede, 4810 meter over havet – på Vest Europas tak!