Med pulk over Hardangervidda
- fra Finse til Rjukan
Pernille og jeg skulle bruke ni dager på å krysse Hardangervidda med fjellski og pulk, fra Finse i nord til Rjukan i sør. Turen ville utgjøre totalt 153 km. I all hovedsak var det meningen at vi skulle bo i telt, men ruta var blant annet lagt opp til at hvis det ble behov, så kunne vi ta oss inn på hytter underveis. Siste natten skulle gjøres i Helberghytta. Vi skulle følge i vinterløypa, med noen unntak, men den er ikke kvistet så tidlig i sesongen.
Turen ble ikke helt slik vi hadde planlagt den i detalj. På grunn av uvær og et lite komfortabelt telt, ble ruta både endret og planene gjort om.
Dato: 10.-20. februar 2014
Rute:
Dag 1: Finse Stasjon- sørsiden av Finsevatnet, 3 km
Dag 2: Finsevatnet-sørenden av Drageidfjorden, 20 km
Dag 3: Drageidfjorden-Bjoreidalshytta, 20 km
Dag 4: Bjoreidalshytta-Stigstuv, 7,5 km
Dag 5: Værfast på Stigstuv, 0 km
Dag 6: Stigstuv-Rauhelleren, 15 km
Dag 7: Rauhelleren-Mårbu, 21 km
Dag 8: Mårbu-Kalhovd, 21 km
Dag 9: Kalhovd-Hellberghytta, 23 km
Dag 10: Hellberghytta-Rjukan rutebilstasjon, 14 km
Totalt 144,5 km på 10 dager.
Dag 10: Hellberghytta-Rjukan rutebilstasjon, 14 km
Totalt 144,5 km på 10 dager.
Her er sånn ca rute, både den oprinnelige tenkte ruta og den gjennomførte ruta:
(Klikk på bildene under for større bildeversjon)
(Klikk på bildene under for større bildeversjon)
 |
| Den opprinnelige ruta |
 |
| Gjennomført rute |
Under kan dere lese utdrag fra turdagboka mi underveis. Jeg kan dessverre ikke legge ut hele dagboka mi. Det blir både for langt og for kjedelig for dere å lese. Men det viktigste kommer her:
Dag 1: 10/2 Kl. 1549. PÅ FINSE STASJON
Dag 1: 10/2 Kl. 1549. PÅ FINSE STASJON
Pernille kommer med toget om 40 minutter. Da kan endelig ferden over Hardangervidda, som vi har planlagt så lenge, begynne. Det regnet både i Sogndal og på Voss i dag. På Finse er det snø. Vil jeg savne regnet mon tro? Jeg håper jeg kan nyte hver eneste dag - og natt - og at jeg ikke begynner å lengte hjem etter bare noen få dager. Det er viktig for meg at jeg kan glede meg over dagene og tiden her og nå, og ikke lengte etter å få turen overstått.
 |
| Velkommen til Finse stasjon. |
Kl. 2000. DEN FØRSTE KVELDEN
Teltet er slått opp. Helt feil i forhold til vindretningen, selvfølgelig. Vi håper at leveggen vi har bygd vil beskytte. Kjedelig om teltet skal bli ødelagt allerede første natta. Det har faktisk begynt å blåse en del. Ellers er det ikke så alt for kaldt. Tipper rundt -2-3 grader. Bak skyene lurer månen og stjernehimmelen. Håper på flere nattahimmeler som dette fremover.
Ellers er det tyngre å trekke pulk, enn det jeg hadde sett for meg. Hver minste lille helning merkes. Det går nok seg til etterhvert, og pulken vil jo også bli lettere etter som dagene går. Snøen som ligger på bakken bærer preg av all vinden som har vært denne "vinteren": lite snø, men hardpakket. Dette gjør draing av pulk enklere.
Fortsatt kald på føttene, men håper de tiner snart. God stemning og humøret er på topp. Vi er igang!
Dag 2: 11/2 Kl. 2112. CAMP 2
Dagen i dag har vært lang og tung. På et tidspunkt så det umulig ut å nå dagens etappemål. Men vi klarte det, så vidt det var. 20 km er i dag tilbakelagt, på nesten 9 timer. Nå befinner vi oss helt i sørenden av Drageidfjorden. Par hundre meter østover ligger Krækkja. Riksvei 7 sees i det fjerne. Ellers har det vært en god del vind i dag. Litt sol i starten, før det skyet til. Navigeringen har gått bra, da vi har støttet oss en del til GPS´n når vi har vært litt usikre. Det er mer krevende å orientere seg i vinterlandskapet. Det er såpass lite snø her at den vardede sommerruta ikke er noe særlig problem å følge. En lang og fin dag ligger nå bak oss. Håper nå på en god og behagelig natt. Forrige natt ble det lite søvn, og natten ble dermed flere døgn lang. Regner med at vi er såpass slitne etter dagens arbeid, at kroppene sovner dypt.
Dag 3:12/2 Kl. 1228. VÆRFAST PÅ BJOREIDALSHYTTA
Etappen i dag, fra Drageidfjorden, over riksvei 7, og videre til Bjoreidalshytta, var en fin tur. Det var en god del vind, men sola tittet stort sett fram. Noen få ganger gikk vi i whiteout. Planen var å gå helt til Trondsbu, men vi hadde gått i så mange timer da vi kom til Bjoreidalshytta, at det hadde begynt og blitt skumt ute. Dermed slo vi opp teltet her i stedet. En skikkelig fin camp fikk vi laget.
Etter at vi hadde fått i oss middagen, fikk jeg en melding av pappa, hvor det stod at det skulle blåse ganske kraftig opp fra midnatt og til og med søndag. Vi måtte gjøre trygge vurderinger i forhold til det, skrev han. Vi ble litt usikre på hva vi skulle gjøre. Skulle vi pakke sammen teltet og gå videre til Trondsbu? Nei, da kom vi bare lengre inn i vidda. Nå var vi ikke alt for langt unna allfarvei, hvis det skulle vise seg at vi turen kom til å stoppe her. Eller skulle vi bare bli liggende i teltet og regne med at det ville gå greit? Hvor mye vind tåler teltet? Og hvordan ville det være å bli liggende værfast i det lille, trange teltet i så mange dager? Jeg ville ut å sjekke om vi ville klare å bryte oss inn i den gamle Bjoreidalshytta, og eventuelt legge oss inn der inntil videre. Jeg tok med meg spaden, i håp om å slå i stykker hengelåsen, slik jeg har sett andre gjøre det på film. Det gikk ikke. Men døra var både gammel og råtten, så det var ikke et umulig prosjekt å bryte seg inn der på et vis. En mulighet var å få bent ut skruene i døra som hengelåsen var festet i. Med kun en spade og en spikkekniv for hånden, var det ikke et enkelt prosjekt. Pernille kom ut av teltet for å hjelpe. Sammen prøvde vi å sparke inn døra, uten noe hell. Vi måtte lete etter andre muligheter. I søket fant vi flere lange jernstenger liggende under snøen. Vi tok med oss ett og fikk bent ut skruene til hengelåsen med den. Vi var inne!
Dag 4: 13/2 Kl. 1441.
Nå har vi endelig fått varmen i hytta. Deilig å få tørket det våte utstyret også. Det blåste kraftig i natt, mens fra kl 1100 i dag og til nå, har det vært overraskende lite vind. Sola har også stort sett vært framme. Muligens vi hadde klart å forflytte oss videre i dag uten noen særlig problemer. Men været kan fort slå om. "Vær tolmodig", var beskjeden fra pappa. Kjenner de to tilbakelagte etappene i låra i dag, så sånn sett er det ok med en hviledag. Skjønner nå hvorfor mange trener med dekk eller pulk i forkant av en tur. Ser også at vi mest sannsynligvis hadde klart å beveget oss til Rauhelleren i dag, i hvert fall til Stigstuv. Vi har nå lagt om ruta for å gjøre turen til Rjukan enklere og forhåpentligvis raskere. Fra denne ruta kan vi også peile oss inn mot Ustaoset eller Geilo hvis vi ser at vi ikke rekker å gå helt til Rjukan.
Kl. 2104.
Pernille var ute for å tisse, da hun kom ryggende inn døra mens hun ropte: "HERREGUD!" Det stod en fremmed utenfor døra og smilte. Da var en franskmann som hadde gått seg vill, da han tilfeldigvis gikk forbi hytta og så Pernille utenfor. Han var meget glad for å se oss og ikke minst en hytte han kunne komme inn til. Snakk om tilfeldigheter! Det blåste ganke kraftig ute og han mente det ikke var forsvarlig å sove ute i telt i natt. Franskmannen hadde med seg randoneeutstyr og kite og skulle kite fra Røldal til Nordkapp. Vi får håpe på bedre værprognoser i morgen...
Dag 5: 14/2 Kl. 1203.
Det var irriterende lite vind i natt. Opptil vindstille og veldig varmt! Franskmannen gikk videre til Krækkja i dag tidlig. Jeg er rastløs og vil videre. Muligheter for å bevege seg videre i ettermiddag. I morgen skal det blåse opp til 20 m/s. I en slik vind er det uaktuelt å gå. Søndag løyer vinden litt, før det blir bra fra mandag av. Vi vil komme oss til Rauhelleren før mandag og skal nå prøve å komme oss til Stigstuv, 7,5 km herifra. Hytta er stengt, men vi håper at vi klarer å ta oss inn i hytta hvis det er nødvendig.
Kl. 2050. FULLMÅNE VED STIGSTUV.
Turen til Stigstuv gikk overraskende bra. Dalen vi gikk i skjermet for vinden og sola var stort sett framme. Brukte bare 2 timer og løypa var veldig lett å gå. Jevn, slak stigning. Vi håpet kanskje på at vi ville klare å bryte oss inn i en av hyttene. Etter 1,5 time som innbruddstyver måtte vi innse at teltet måtte fram. Egentlig ikke noe problem, nå som det er helt vindstille og klar himmel, men det skal blåse opp til storm i natt. Blir det for ille får vi knuse et vindu eller noe. I mellomtiden har vi forberdet oss godt på uvær. Teltet er satt opp mellom hovedhuset og ankeset, så de vil skjerme for vinden som kommer i fra siden. Foran og bak har vi bygget to store fine levegger. Kuldegropa i teltet er djup og fin: med hyller, trapp og en stol. Pulkene står i le for vinden og jeg har gravet en snøhule som skal beskytte rompa for vind og snø når vi må på do. Her skal vi jammen få det fint!
Fullmånen har tittet frem og lyser skikkelig opp. Humøret er på topp. Utstyret tørt. Kroppene er varme. Og min hjemmetørket finnebiffgryta var skikkelig god. Spennende å se hvordan været utvikler seg. Snart er det tannpuss og Erlend Loe som leser høyt fra sin bok "L" i kveld på lydbok. Det er ikke tilfedlig at det er akkurat denne lydboken vi hører på. "L" handler om en å gjøre noe nytt, sette Norge på kartet: en ekspedisjon, inspirert av Thor Heyerdahl, til Polynesia. På mange måter kan vi sammenligne oss med denne historien. Vi er også på ekspedisjon. Selv om vår tur ikke handler om å gjøre noe stort og ekstraordinært (for det er ikke noe nytt å krysse Hardangervidda - mange vil ikke en gang kalle det for en ekspedisjon), men for oss er føles turen som noe stort og ekstraordinært. For oss er det en begynnelse på noe nytt. "L" er skrevet i en navistisk tone. Forholdet våres, i hvert fall mitt, til denne turen er også navistisk. Jeg kaller oss for polarheltinner. I hodet mitt er vi polarheltinner.
 | Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland. Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form. Og jeg spør meg; hva har jeg bygd? Hva har jeg, Erlend, 29 år, i Norge, egentlig bygd? |  |
| – Åpningssetningen i boka | ||
- Vår motivasjon for turen
 |
| Fullmånelys. |
Ved midnatt begynte det å blåse, og uværet inntraff rundt halv fire i natt en gang. Da måtte jeg ut å grave, for snøen fokket seg rundt teltet. Etter det, sovnet jeg. Hadde da ligget våken fra midnatt. Jeg hørte vinden bygge seg skikkelig opp. På det værste føtes det som om vinden tok tak i teltet og filleristet det. Men teltet stod imot. Jeg var alt for trøtt til å ligge våken å fokusere på det, bare hørte uværet langt i det fjerne. Tenkte i mitt stille sinn at det ikke gikk ann å evakuere i slikt uvær allikevel, så det fikk briste eller bære. Halv ni våknet jeg igjen. Da hadde teltet nesten snødd helt igjen. Pernille gikk ut og gravde teltet fram. Leveggen hadde flyttet seg tre meter og var nå helt inn på teltet. Etter bare noen få minutter hadde teltet snødd ned igjen. Vi var usikre på om det var riktig av oss å bli liggende i teltet i dag, eller om vi burde komme oss inn i anekset til Stigstuv. Teltet er såpass lavt at det tåler stormen godt. Ytterduken er også skikkelig robust. Men allikevel så lavt at det snør fort igjen. Fordi teltet var så lavt var innerteltet søkk vått. Det samme gjaldt soveposene våres. Vi ligger helt inntil innerduken og da er det vanskelig å få luftet. "Lufteventilen" kunne heller ikke være åpen, for da snødde det jo inn i teltet. All kondens ble bare liggende på duken. Med gjevne mellomrom fikk vi deilig kondensdusj i ansiktet.
Etter en halvtime måtte jeg ut å grave igjen. Samtidig sa en stemme i meg at vi burde prøve å komme oss inn i anekset. Pernille bekreftet at hun ogå hørte den samme stemmen. Jeg tok med meg spaden for å se om jeg klarte å knuse vinduet på døra inn til anekset, for så å stikke hånda inn og vri om låsen. Jeg slo noen ganger med spaden mot ruta. Litt halvhjertet. Det føltes ikke helt riktig. Jeg gikk tilbake til teltet og sa at vinduet var for tykt til å knuses med spade. Pernille tok med seg jernstanga, den samme jernstange som vi hadde brukt for å komme oss inn i Bjoreidalshytta, for å se om hun fikk knust ruta. Jeg tok med jernstanga i pulken, i håp om at den kunne berge oss en gang til. Da Pernille kom tilbake til teltet sa hun: "Da er det bare å begynne å pakke sammen sakene våres." Hun fikk en high five av meg.
Senere fikk jeg en væroppdatering av pappa på sms:
"Snø og kuling i hele dag. Blir lettere i morgen formiddag, før det blåser opp til frisk bris kl 14. Mandag blir det 8-9 m/s og opphold, men snø på kvelden. Tirsdag stilner det av, blir kaldere, minus 8 og snø fra kl 13. Samme vær på onsdag. Dere får bare vente til i morgen. Kanskje fornuftig å sikte seg inn på Ustaoset? (...)" Etterfulgt av at det går dårlig med Norge i OL.
Jeg leste meldingen høyt for Pernille. Nevnte ikke den delen hvor vi kanskje burde sikte oss inn på Ustaoset i stedet. Jeg vil så veldig gjerne avslutte turen på Rjukan...
Dag 7: 16/2. Kl. 1351. MED KAFFE OG SJOKOLADE INNE PÅ RAUHELLEREN.
I dag stod vi opp halv sju, og var klare til å gå fem over åtte. Kun fem minutter etter skjema - det er ny rekord! Ute var det vindstille og det hadde begyt å lysne til dag. I dag føltes pulken skikkelig lett og fin å trekke. Begynner kanskje å få inn pulk-formen? Samtidig har jeg også fortært noen kilo med mat. Ser nå at sult ikke vil være noe problem på denne turen... Stormen som har herjet i de siste dagene har nesten renset åsene og kulene for snø. Det var dermed hardt og fint underlag å gå på. Ca. 15 km fra Stigstuv til Rauhelleren og kun 200 høydemetere oppover. Litt dårlig sikt til tider, men synes orienteringen begynner å bli enklere. Brukte 3,5 time på turen, noe som vi er veldi fornøyd med.
Vi var litt spente på om selvbetjent hytta på Rauhelleren var åpen, og det var den, heldigvis. Dermed kunne jernstanga bli liggende i pulken. Det føltes deilig å tre inn i hytta på redelig vis. Hytta var skikkelig fin, litt sånn hjemmekoselig. Vi fyrte i ovene og satt forann den og koste oss med kaffe og sjokolade - herlig! Det ble dagens lunsj.
Fikk væroppdatering av pappa på sms før vi ankom hytta:
"(...) Økende vind utover dagen i dag til 11 m/s, men den snur retning og kommer fra vest-nordvest. Snø først kl 18. I morgen rundt 9 m/s hele dagen, samme vindretning, ikke snø. Tirsdag 4-5 m/s fra sørvest. Kaldere, rundt -10. Snø fra kl 19. Onsdag er det ikke medlt vind, kun 1 m/s fra øst. Ca. -8 og opphold."
Det var meget gode nyheter! Nå går vi "all inn" for å gå til Rjukan - hurra! Da er vi framme om fire dager. I dag har vi vært på tur i akkurat en uke. Fy søren som jeg stinker! Spesielt under armene. Aldri luktet noe lignende. Blir kvalm av min egen kroppslukt. Håper ikke lukta blir noe særlig værre. Det er i så fall helt umenneskelig.
Ellers har det faktisk begynt og blåse ganske mye ute nå, så værmeldingen fra pappa stemte ganske bra. Glad vi dro såpass tidlig avgårde i dag. Tenker vi burde komme oss like tidlig avgårde i morgen. Teltet har vi lagt i pulken for godt nå framover. Alt blir bare dassvått. Litt dumt, for jeg føler turen blir litt mere "ekstrem" nå vi sover i telt. Er jo tross alt polarheltinner. Da føles det alt for enkelt å bare legge seg inn på en hytte. Men det blir bare håpløst når sovepose og alt blir så vått. I tillegg sparer vi mye tid om morgenen ved å sove i hytte.
Dag 8: 17/2 Kl. 1657. HØY HYGGEFAKTOR PÅ MÅRBU.
Turen i dag fra Rauhelleren til Mårbu gikk skikkelig bra. Utrolig fin tur! Blåste nok 11-12 m/s, men vi hadde medvind hele turen. Sola varmet også til og med. Slet litt med orienteringen i starten, så brukte litt tid på det. Har byttet kart nå, med målestokk på 1:60 000. Følte akkurat at jeg hadde blitt dreven på orienteringen, men det ble vanskeligere med et annet kart og en annen målestokk. Akillesen på venstre fot har blitt rød og hoven. Kjente at den begynte å bli vond når vi gikk fra Stigstuv til Mårbu. I dag har den vært ganske vond. Den kommer nok ikke til å bli bedre i løpet av turen. Er nok bare hvile som hjelper. Men vi har sterke smertestillende i pulken. Hvile blir det ikke før vi er framme ved Rjukan. Får ikke gått skikkelig med venstrefoten. Men hvem trenger venstrefot? Er det ikke derfor man har to bein å stå på, slik at man kan ofre det ene i ny og ne? Ellers føltes ikke turen noe særlig tung i dag. Brukte rundt 5 timer med en rask, stående lunsjpause. Nå har vi det helt prima. Hytta ble fort varm og vi ligger å sløver på sofaen mens vi hører på "L".
 |
| Månen titter frem. |
 |
| Mårbu turisthytta under stjernehimmelen |
Turen i dag har vært helt fantastisk! Kom oss tidlig avgårde, halv ni. Fikk soloppgangen mens vi gikk over Mår. Kjedelig å gå så flatt, over vannet, i 9 km, men det er veldig enkelt og effektivt. Krysset masse reinsdyrspor rett sør for Storodden, ved Syvra. Opp til Mårsbrotet gikk det også veldig greit, selv om det er en god stigning. Stoppet for å spise lunsj, for tredje gang i løpet av hele turen, ved 1316 moh. Helt vindstille og sola varmet, selv om det var rundt 10 kuldegrader. Herifra så vi helt til Gaustadtoppen - vi så helt til mål. Om to dager vil vi være framme på Rjukan. Jeg kjente mestringsfølelsen kom sigende der jeg satt og nøt utsikten.
 |
| Lunsjpasue. |
Dag 10: 19/2 Kl. 2032. EIDSVOLLINGER PÅ HELLBERGHYTTA.
I natt har det snødd rundt 5-10 cm. Det snødde også da vi begynte å gå fra Kalhovd i dag, halv ni som vanlig nå. Starten, opp til Vegarhovde, var tung. Akillesen var vond og gjorde det vanskelig å gå fiskebein, men gadd liksom ikke å ta på langfeller heller. Pernille gikk fremst og brøytet vei. Akillesen ble mer arbeidsvennlig på flaten. Sikten var meget dårlig, men det var scooterspor fra i går og kvista løype helt til demningen mellom Nedre Strengetjørni og Øvre Grottetjørn. Derifra var det kun scooterspor. Men sporene var venskelig å følge da de nesten var helt snødd igjen og lyset var så flatt. Til tider måtte vi bare kjenne oss fram om vi gikk på sporene eller ikke. Men vi var heldige å ha litt sol og en liten blå himmel ved demningen, før det virkelig tetnet til og ble fullstendig whiteout.
Ved enden av Butjørn hadde vi en 15 minutters matpause, før vi gikk løs på bakken opp til Ljostjørn. Pernille "the snowplogh" fremst. På toppen traff vi på Norges skyeste villreinflokk. Følte vi gikk litt feil ved Ljostjørn og at scootersporene hadde en gal retning. I følge kartet skulle vi ikke gå så langt sør. Jeg konkluderte med at scootersporene sikkert stemte bedre enn hodet mitt. Men da vi i tillegg begynte å gå oppover, når vi skulle ha gått nedover, måtte GPS´en fram. Vi hadde blitt lurt av scootersporene og var på vei opp Storfjellet, mellom topp 1314 og 1301. Å snu var ikke et alternativ, så vi havnet nede ved Gamlestaul og Kvistbudalen. Tenkte ved et tidspunkt at nå kan vi jo like så godt bare gå helt til Rjukan. Ikke lenge etter ble begge helt tomme for krefter. Kanskje best å gå til Hellberghytta? De siste 2 km ble veldig tunge...
Etter 8 timers marsj var vi framme. I Hellberghytta var det folk, et ektepar. Det var varmt og godt i hytta. Damen var utrolig generøs og kokte vann til oss og ordnet kakao. Jeg synes damen så veldig kjent ut, så jeg spurte hvor de kom fra. "Eidsvoll", svarte de. "Hæ?" utbrøt Pernille overrasket. "Sa dere Eidsvoll?" Det viste seg å være Eva og mannen hennes som hadde tatt turen til Hellberghytta. Eva med islandshetene, og som jeg har ridd hos som mindre. Utrolig hyggelig å møte så koselige Eidsvollinger her på Hardangervidda! For et sammentreff.
Litt senere på kvelden, når mørket hadde lagt seg, kom det snublende inn to karer til, fra Tyskland.
I morgen er vi framme. Da er turen over. Det har vært en helt fantastisk tur! Veldig trist at dette eventyret snart er slutt. Det er fristende å bare snu og gå tilbake til Finse igjen. Selv om Finse føles veldig langt unna. Det er kun tre ting jeg ser frem til når jeg kommer hjem:
1. Dusje
2. Ikke spise havregrøt
3. Rense ørene med q-tips
Ellers savner jeg ingen ting!
 |
| Hyggelig å treffe på slike trivelige Eidsvollinger. |
I dag stod vi opp kl 0600, slik at vi skulle være helt sikre på å rekke bussen som skulle gå fra rutebilstasjonen kl 1215. Det var betydelig kaldere ute. Gradestokken på hytta viste -19. Slik det egentlig skal være på vidda. Vi fulgte sporene til de to tyskerne til Krossobanen. De hadde tulla litt et lite parti og vi var dumme nok til å følge sporene dems i stedet for ruta på kartet. Endte med at vi gikk noen unødige høydemetere. I tillegg var lyset så flatt at jeg ikke så at jeg var i ferd med å gå utfor en skavel. Den var ikke så veldig høy, men jeg deiset rett i bakken og pulken etter. Det ene draget på pulken ble ødelagt. Jeg kunne slevfølgelig ha reparert det, men siden vi var så nærme slutten av turen, gadd jeg ikke. Men det ødelagte draget gjorde den krevende nedkjøringen ned til Rjukan skikkelig vanskelig. Krossobanen var stengt, så vi var nødt til å kjøre hårnålsvingene ned til bunnen. Etter noen svinger fant pulken og jeg ut av hvordan vi skulle sammarbeide og den slutten å velve i hver eneste venstresving.
Nede ved bunnen var det bare å legge skiene oppå pulken og ta beina fatt de siste kilometerne. Rjukan er langt ifra en glemt pærle. Bygda bærer preg av å ha vært (eller er?) et industrisamfunn.
Det var ikke vanskelig å finne fram til busstasjonen. Tipper det var ca 2 km gange fra bunnen av Krossobanen. Vi skiftet klær, vasket ansiktene våres og gikk på butikken. Jeg kjøpte med 1liter sjokolademelk og tyggis. Det var digg!!!
Damen bak skranken på busstasjonen sa at den bussen jeg hadde tenkt å ta bare gikk annen hver dag. Den gikk i går, skal gå i morgen, men ikke i dag. Great! Hun gikk på PC´en og hjalp meg med å finne ut hvordan jeg enklest skulle komme meg tilbake til Voss, hvor bilen min, Sissel, stod. Det ble buss til Notodden, så ny buss til Hokksund, før jeg skulle ta toget til Voss. Selvfølgelig var det helt trafikkaost ved Kongsberg, og jeg mistet toget mitt. Det ble 6,5 time ventetid på Hokksund stasjon, i vente på nattoget til Bergen og Voss. Men hjem til Sogndal kom jeg til slutt. Må innrømme at det føltes ok å komme hjem igjen. Men jeg planlegger allerede neste tur...
Stor takk til:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar