26/7-15
Vi ankom Spiterstulen sent søndag kveld da Espen hadde
jobbet tidligere på dagen. Til tross for at Pernille og Amund dro samtidig med
oss fra Lillehammer ankom vi Spiterstulen likt. Vi spiste rømmegrøt på
Spiterstulen før vi gikk innover Visdalen og slo leir ved Hellstugu.
27/7-15 Urdadalsryggen - en luftig liten godbit
 |
| Fra teltet hadde vi full innsyn til Urdadalsryggen og andre tinder. |
"Urdadalsryggen er en liten, men meget morsom ryggtravers, som normalt gås med Leirvassbu eller Spiterstulen som utgangspunkt. Turen gir 2 primærtopper og 3 sekundærtopper." skriver Helgesen i sin berømte bok om Norges topper over 2000 meter.
Store Urdadalstinden (2116 moh)
Kl. 0900 forlot vi teltet og gikk opp mot Urdadalen. Guri
ble satt igjen som teltvakt, mens Aron fikk lov til å bli med de voksne på tur.
Urdadalsbekken var lett å forsere og etter en time fra teltet var vi allerede
på vei oppover ryggen på Store Urdadalstinden (2116 moh). Her var det en del
snøflanker som var fine å gå på, men da ryggen smalnet forsvant snøen og vi
gikk videre på tørr og fin steinfjell. Det første utsatte punktet kom tidlig;
ca. 1,5 m lang og smal egg. Med hjelp fra Pernille fikk jeg Aron fint over. Men
etter denne passeringen var det som om Aron hadde fått skrekken. Steiner og
klyving som han fint mestret tidligere ble da mer utfordrende og vi måtte løfte
og dytte han oppover hver minste stein omtrent. Dette tok mye tid, men etter
tre timer var vi endelig på toppen av Store Urdadalstinden. Her spiste vi mat
og hygget oss med nydelig utsikt over Hellstuguryggen som hadde pyntet seg med
fersk nysnø.
 |
| På vei opp til Store. Visdalen og Spiterhøe sees i bakgrunnen. |
 |
| Over den smale eggen |
 |
| Lillegutt fikk mye hjelp |
 |
| Den første hunden over Urdadalsryggen? Var i hvert fall ikke frivillig... |
 |
| På toppen av Store med Hellstuguryggen i bakgrunnen |
 |
| Matpause på Store |
 |
| Pernille sier hei |
Vesle Urdadalstinden (2010 moh)
Etter en god pause på Store gikk vi videre mot Vesle
Urdadalstinden (2010 moh). Det gikk fint å gå ned fra Store og ned til Vesle.
Hvilen på Store hadde gitt Aron selvtilliten tilbake og klarte seg fint uten
hjelp fra oss andre. Eggen mot toppen var veldig grei å gå for oss mennesker,
men Aron trengte mye hjelp og støtte og da var tante Pernille god å ha.
 |
| Vesle, pinnakler og Midtre |
Midtre Urdadalstinden (2060 moh)
Fra Vesle og mot Midtre var det noen morsomme pinakler som
stakk opp fra eggen og ba på morsom klyving. En av dem var Raudbergspinakkel og
en som vi valgte å døpe Kjell Potetskrell, som i følge sagnet ønsket å gå den
klassiske traversen over Urdadalsryggen. Men fordi han var et troll måtte han ta
turen om kvelden. Uten hodelykt var det ikke lett for Kjell å se hvor han
skulle gå og han gikk feil. Feilen kostet han mye tid og han rakk dessverre
ikke å bli ferdig med traversen før solen stod opp igjen. Som alle vet blir
troll til stein når sola treffer dem, og slik ente det også med Kjell
Potetskrell. Dermed står han der den dag i dag, og selv om mannen har blitt
kjent for å falle ned, så står Kjell Potetskrell og ønsker alle forbipasserende
en god tur videre.
 |
| Kjell Potetskrell og Midtre |
 |
| Raudbergspinnakel |
 |
| Raudbergspinakkel og Midtre |
 |
| Fra Midtre og mot Store |
Urdaldalstinden S1 (2025 moh)
Fra Midtre og videre til S1 skal det visst nok være
grønn-gule trekanter med bratt klyving ned til skaret rett sør for Midtre og
enda brattere opp til S1 igjen (grad 2+). Jeg opplevde ikke dette som noe
verken særlig krevende eller utsatt, kun som morsom klyving. Muligens rundet
jeg litt rundt denne på høyresiden med Aron. Hukommelsen er litt vag.
 |
| På toppen av S1 |
Søre Urdadalstinden (2005 moh)
Plankekjøring fra S1 til Søre, selv Aron kan si
seg enig i det. Fra toppen av Søre fortsatte vi litt sørover før vi snudde
nesen 150 grader og siktet oss inn på det nordligste Urdadalstjønne. Returen
ned til Urdadalen ble stort sett gjort med rompa ned i snøen, skliende nedover
i høy hastighet. Dette sparte vi nok minst en time på. Sørvestre Urdadalstindan
(totalt 2 topper) ble sløyfet og utsatt til en senere anledning da vi
konkluderte med at de egnet seg mer som skitopper og ville trolig være
morsommere da, eventuelt være en del av Semelholstindan.
 |
| Sliten gutt på Søre |
 |
| Aking i våt snø |
Etter 10 timer ute blant snø, stein, sol og
tinder var vi endelig tilbake igjen ved teltet hvor Guri ventet. Trolig ville
nok turen takk to timer mindre uten hund. Aron var sliten og sovnet med en gang
han fikk lagt seg ned. Vi spiste middagen og desserten vår ute ved teltet, men
da sola forsvant ble det nokså kaldt.
 |
| Utmarsjen fra Urdadalen |
28/7-15 Forsøk på Veobreahesten (2. gang)
Vi våknet til nok en dag med nydelig sol og nesten helt
skyfri himmel. Målet i dag var å bestige Veobreahesten (2185 og 2148 moh), og
både Aron og Guri skulle få være med, i hvert fall opp til Leirhøe Sør (2110
moh). I påsken hadde Espen og jeg sett for oss en bestigning av denne men på
grunn av det vi tolket som ugunstige snøforhold lot vi være den gangen. Turen
opp fra teltet og til Leirhøe Sør ble anslått som en rask og enkel tur, men
viste seg å ta en time lengre enn beregnet og irriterende trasig de siste 200
høydemeterne mot toppen.
 |
| Espen med Hellstugubrean og -hestene i bakgrunnen. |
 |
| Opp til Veoskardet. |
Fra foten av Hellstugubrean var det heldigvis
snøflanker som vi gikk på oppover og vi slapp mye steinur takket være snøen.
Etter 3 timer kunne Pernille og Amund bestige dagens første 2000 m-topp,
Leirhøe Sør. Espen og jeg lot være å gå oppå den da den allerede er krysset av
lista og fordi vi var så skrubbsultne at vi bare ville spise med en gang. Noen
få meter nord for Leirhøe Sør satte vi oss ned og spiste matpakka vår og gjorde
oss klar for brevandring. Matpausen ble lang og brevandringen kort, så kort at
vi ikke fikk begynt å gå på breen en gang før snøværet inntraff. Tåka tetnet
til for sikten og la heimen helt i whiteout. Etter et demokratisk valg ble det
vedtatt at vi skulle snu og la Veobreahesten fortsatt være ubesteget av de fire
tapre Eidsvollsmennene (og -damene). Returen var kjip for nå var steinene
virkelig våte og glatte. Men ved snøen kunne vi igjen more oss med aking helt
ned til Hellstugubrean.
 |
| Veobreatinen sees så vidt i snøværeet fra Leirhøe Sør |
 |
| "Vi snur på grunn av været hindret oss i å nå toppen, ikke fordi vi ikke mestrer toppen" sa Amund. Klok mann! |
 |
| Guri synes det var hyggelig at vi kom så rakst tilbake. |
29/7-15 Matgilde og Olsok på Spiterstulen
Etter hjelp av egde fikk jeg lastet inn værmeldingen fra yr
på telefonen fra teltet. Den spådde store nedbørsmengder og mulighet for regn
og torden. Dermed lå vi i soveposene våre helt til klokka ble 11 og etter hvert
begynte vi å tusle mot Spiterstulen for å heller tilbringe dagen der. Det ble
en blanding av vaskedag, hviledag og spisedag. Med nyvasket dusjer fikk vi
dusjet bort gammel tursvette. Det heter at man skal være rein på Olsok (?).
Spiterstulen hadde aldri solgt så mange vafler på en dag tidligere i sommer og
måtte slenge sammen en røre til. Etter litt kortspilling og en liten luftetur
med hundene bestilte vi pizza før vi tuslet tilbake til teltene våre. Det ble
aldri noe kraftig nedbør denne dagen, kun småskurer innimellom, og lyn og
torden fikk vi heller ikke oppleve.
 |
| Gråværsdag |
30/7-15 Bukkeholsbrean rundt
Dagen i dag var varm helt fra morgen av. Sola stekte og det
var ingen tvil om at dette ville bli en flott turdag. Begge hundene skulle få
være med også. Kl. 0915 forlot vi teltet og gikk videre innover Visdalen, i
retning Leirvassbu. Skoene måtte av da vi skulle krysse Visa.
 |
| Langs med Visa |
 |
| Kryssing av Visa med Søre Bukkeholstinden i bakgrunnen |
Søre Bukkeholstinden (2058 moh)
Etter å ha krysset Visa barbeint og med skoa hengende rundt
nakken skrådde vi opp mot Søre Bukkeholstinden. Det var både bratt, tungt og
varmt å gå oppover og ulltrøya måtte av. Litt lettere ble da vi begynte å gå i
steinura og jeg kom på hvorfor jeg gjør dette her da vi endelig begynte så
smått og klyve. Hundene klarte seg bra og vi fant en fin rute opp til Søre. Men
obs obs! Søre er ikke den du tror er og man blir faktisk litt lurt da man
havner på fortoppen og det viser seg at den første 2000 m-toppen fortsatt er et
lite stykke unna med litt klyving opp og ned langs eggen.
 |
| Tverrbytthornet og en snøfylt Kyrkjeokselet sees i bakgrunnen |
 |
| Fortoppen, i bakgrunne synes Søre |
Vest for Søre Bukkeholstinden (2015 moh)
Toppen er et markert toppunkt på ryggen mellom Søre og Store
Bukkeholstinden. Mange runder denne via snøen på Bukkeholsbrean, og det samme gjorde vi også.
 |
| Ned for å runde toppen på breen |
Store Bukkeholstinden (2213 moh)
Fra Vest for Søre og til Store ventet en solid motbakke som
gikk overraskende raskt å bestige. Motbakken opp til toppen bød på en del gåing
langs svaene på kanten på ryggen, passering av en snøflanke under snøen og litt
klyving det siste stykke opp til toppen. En veldig morsom topp og som utgir seg
for å være en av gromtoppene i Jotunheimen.
 |
| Opp til Store |
 |
| Under snøen |
 |
| På toppen |
Midtre Bukkeholstinden Øst (2154 moh), Midtre
Bukkeholstinden Vest (2135 moh) og V1 (2166 moh)
Fra Store og videre mot Midtre var det ikke spesielt
vanskelig og det mest utfordrende delen av turen var nå unnagjort. På Midtre Vest kom tåka og tetnet igjen heimen for oss og vi ble sittende på toppen og
vente på at den skulle lette igjen og kombinerte pausen med en matbit. Tåka
hadde tydeligvis ingen planer om å forsvinne med det første. I stedet begynte
det å snø og vi ble gående i tett tåke resten av turen. Steinene ble da
såpeglatte og vi måtte gå med forsiktighet.
 |
| Ned fra Store |
 |
| På Midtre Øst |
 |
| Matpause på Midtre Vest |
Nørdre (2149 moh), Nørdre Ø1 (2090 moh) og Ø2 (2085 moh)
Fra V1 var det et par 100 m gange på breen før vi igjen
måtte gå på såpeglatte og mosegrodde steiner. Det begynte å bli sent på dag men
nå gjenstod det bare 3-5 topper igjen. Vidre nedover og børt til Nørdre Ø1 var
det ikke andre utfordringer en glatte og våte steiner. Fra Ø1 og ned skaret
mellom Ø1 og Ø2 var det også greit å gå. Men direkte videre til Ø2 var ikke
gjennomførbart med hunder og vått fjell. Det var både bratt (grad 2-3) og
utsatt, og vi fulgte heller renna ned til breen og gikk opp på Ø2 fra østsiden
hvor vi la fra oss både sekkene og hundene nede ved breen.
 |
| Ø2, topp nr. 151! |
Styggehøe V2 og V1 og returen
Nå gjenstod det bare to topper igjen for folket, mens jeg
hadde unnagjort alle toppene for dagen og ble sittende og vente på de andre
sammen med hundene mens de besteg Styggehøe V2 og V1, som jeg besteg sommeren
2013 med Kari og Andreas. Så gjenstod det bare å gå ut på Bukkeholsbrean og
videre ned til Bukkeholet og teltet. Nyhet for året er en bru som krysser Visa
ved Gamlesætre og som gjør Styggehøe mer tilgjengelig enn tidligere. Etter 13,5
time var vi endelig tilbake ved teltene våre. Skal si vi var nokså steinmette etter å ha gått så lenge i
våte og glatte steiner. Turmaten ble spist i soveposen og Aron havnet omtrent i
koma og ble fôret liggende. Vi hadde hatt en utrolig flott dag som inneholdt
god variasjon med tanke på ruten (gange, klyving, balansering, brevandring og
snøgåing) og i forhold til været (startet i sportsbh og endte i dunjakka,
votter og lue). En tur som absolutt kan anbefales!
31/7-15 Avreise
Nedrigging av telt og returdag tilbake til Spiterstulen og Lom.
 |
| Aron er sårbeint og sliten men må allikevel bære sekken sin selv. |
 |
| Rutene våres. Og slik gikk no dagan. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar