søndag 2. august 2015

14 nye toppper etter 5 dager i Visdalen


26/7-15 

Vi ankom Spiterstulen sent søndag kveld da Espen hadde jobbet tidligere på dagen. Til tross for at Pernille og Amund dro samtidig med oss fra Lillehammer ankom vi Spiterstulen likt. Vi spiste rømmegrøt på Spiterstulen før vi gikk innover Visdalen og slo leir ved Hellstugu.

27/7-15 Urdadalsryggen - en luftig liten godbit

Fra teltet hadde vi full innsyn til Urdadalsryggen og andre tinder.
"Urdadalsryggen er en liten, men meget morsom ryggtravers, som normalt gås med Leirvassbu eller Spiterstulen som utgangspunkt. Turen gir 2 primærtopper og 3 sekundærtopper." skriver Helgesen i sin berømte bok om Norges topper over 2000 meter.


Store Urdadalstinden (2116 moh)


Kl. 0900 forlot vi teltet og gikk opp mot Urdadalen. Guri ble satt igjen som teltvakt, mens Aron fikk lov til å bli med de voksne på tur. Urdadalsbekken var lett å forsere og etter en time fra teltet var vi allerede på vei oppover ryggen på Store Urdadalstinden (2116 moh). Her var det en del snøflanker som var fine å gå på, men da ryggen smalnet forsvant snøen og vi gikk videre på tørr og fin steinfjell. Det første utsatte punktet kom tidlig; ca. 1,5 m lang og smal egg. Med hjelp fra Pernille fikk jeg Aron fint over. Men etter denne passeringen var det som om Aron hadde fått skrekken. Steiner og klyving som han fint mestret tidligere ble da mer utfordrende og vi måtte løfte og dytte han oppover hver minste stein omtrent. Dette tok mye tid, men etter tre timer var vi endelig på toppen av Store Urdadalstinden. Her spiste vi mat og hygget oss med nydelig utsikt over Hellstuguryggen som hadde pyntet seg med fersk nysnø.


På vei opp til Store. Visdalen og Spiterhøe sees i bakgrunnen.


Over den smale eggen


Lillegutt fikk mye hjelp

Den første hunden over Urdadalsryggen? Var i hvert fall ikke frivillig... 

På toppen av Store med Hellstuguryggen i bakgrunnen

Matpause på Store

Pernille sier hei

Vesle Urdadalstinden (2010 moh)


Etter en god pause på Store gikk vi videre mot Vesle Urdadalstinden (2010 moh). Det gikk fint å gå ned fra Store og ned til Vesle. Hvilen på Store hadde gitt Aron selvtilliten tilbake og klarte seg fint uten hjelp fra oss andre. Eggen mot toppen var veldig grei å gå for oss mennesker, men Aron trengte mye hjelp og støtte og da var tante Pernille god å ha.

Vesle, pinnakler og Midtre

Midtre Urdadalstinden (2060 moh)


Fra Vesle og mot Midtre var det noen morsomme pinakler som stakk opp fra eggen og ba på morsom klyving. En av dem var Raudbergspinakkel og en som vi valgte å døpe Kjell Potetskrell, som i følge sagnet ønsket å gå den klassiske traversen over Urdadalsryggen. Men fordi han var et troll måtte han ta turen om kvelden. Uten hodelykt var det ikke lett for Kjell å se hvor han skulle gå og han gikk feil. Feilen kostet han mye tid og han rakk dessverre ikke å bli ferdig med traversen før solen stod opp igjen. Som alle vet blir troll til stein når sola treffer dem, og slik ente det også med Kjell Potetskrell. Dermed står han der den dag i dag, og selv om mannen har blitt kjent for å falle ned, så står Kjell Potetskrell og ønsker alle forbipasserende en god tur videre.

Kjell Potetskrell og Midtre

Raudbergspinnakel

Raudbergspinakkel og Midtre

Fra Midtre og mot Store


Urdaldalstinden S1 (2025 moh)


Fra Midtre og videre til S1 skal det visst nok være grønn-gule trekanter med bratt klyving ned til skaret rett sør for Midtre og enda brattere opp til S1 igjen (grad 2+). Jeg opplevde ikke dette som noe verken særlig krevende eller utsatt, kun som morsom klyving. Muligens rundet jeg litt rundt denne på høyresiden med Aron. Hukommelsen er litt vag.


På toppen av S1

Søre Urdadalstinden (2005 moh)


Plankekjøring fra S1 til Søre, selv Aron kan si seg enig i det. Fra toppen av Søre fortsatte vi litt sørover før vi snudde nesen 150 grader og siktet oss inn på det nordligste Urdadalstjønne. Returen ned til Urdadalen ble stort sett gjort med rompa ned i snøen, skliende nedover i høy hastighet. Dette sparte vi nok minst en time på. Sørvestre Urdadalstindan (totalt 2 topper) ble sløyfet og utsatt til en senere anledning da vi konkluderte med at de egnet seg mer som skitopper og ville trolig være morsommere da, eventuelt være en del av Semelholstindan. 

Sliten gutt på Søre


Aking i våt snø
Etter 10 timer ute blant snø, stein, sol og tinder var vi endelig tilbake igjen ved teltet hvor Guri ventet. Trolig ville nok turen takk to timer mindre uten hund. Aron var sliten og sovnet med en gang han fikk lagt seg ned. Vi spiste middagen og desserten vår ute ved teltet, men da sola forsvant ble det nokså kaldt.
 
Utmarsjen fra Urdadalen

28/7-15 Forsøk på Veobreahesten (2. gang)


Vi våknet til nok en dag med nydelig sol og nesten helt skyfri himmel. Målet i dag var å bestige Veobreahesten (2185 og 2148 moh), og både Aron og Guri skulle få være med, i hvert fall opp til Leirhøe Sør (2110 moh). I påsken hadde Espen og jeg sett for oss en bestigning av denne men på grunn av det vi tolket som ugunstige snøforhold lot vi være den gangen. Turen opp fra teltet og til Leirhøe Sør ble anslått som en rask og enkel tur, men viste seg å ta en time lengre enn beregnet og irriterende trasig de siste 200 høydemeterne mot toppen. 
Espen med Hellstugubrean og -hestene i bakgrunnen.

Opp til Veoskardet.
Fra foten av Hellstugubrean var det heldigvis snøflanker som vi gikk på oppover og vi slapp mye steinur takket være snøen. Etter 3 timer kunne Pernille og Amund bestige dagens første 2000 m-topp, Leirhøe Sør. Espen og jeg lot være å gå oppå den da den allerede er krysset av lista og fordi vi var så skrubbsultne at vi bare ville spise med en gang. Noen få meter nord for Leirhøe Sør satte vi oss ned og spiste matpakka vår og gjorde oss klar for brevandring. Matpausen ble lang og brevandringen kort, så kort at vi ikke fikk begynt å gå på breen en gang før snøværet inntraff. Tåka tetnet til for sikten og la heimen helt i whiteout. Etter et demokratisk valg ble det vedtatt at vi skulle snu og la Veobreahesten fortsatt være ubesteget av de fire tapre Eidsvollsmennene (og -damene). Returen var kjip for nå var steinene virkelig våte og glatte. Men ved snøen kunne vi igjen more oss med aking helt ned til Hellstugubrean.
Veobreatinen sees så vidt i snøværeet fra Leirhøe Sør

"Vi snur på grunn av været hindret oss i å nå toppen, ikke fordi vi ikke mestrer toppen" sa Amund. Klok mann! 

Guri synes det var hyggelig at vi kom så rakst tilbake. 

29/7-15 Matgilde og Olsok på Spiterstulen


Etter hjelp av egde fikk jeg lastet inn værmeldingen fra yr på telefonen fra teltet. Den spådde store nedbørsmengder og mulighet for regn og torden. Dermed lå vi i soveposene våre helt til klokka ble 11 og etter hvert begynte vi å tusle mot Spiterstulen for å heller tilbringe dagen der. Det ble en blanding av vaskedag, hviledag og spisedag. Med nyvasket dusjer fikk vi dusjet bort gammel tursvette. Det heter at man skal være rein på Olsok (?). Spiterstulen hadde aldri solgt så mange vafler på en dag tidligere i sommer og måtte slenge sammen en røre til. Etter litt kortspilling og en liten luftetur med hundene bestilte vi pizza før vi tuslet tilbake til teltene våre. Det ble aldri noe kraftig nedbør denne dagen, kun småskurer innimellom, og lyn og torden fikk vi heller ikke oppleve.
Gråværsdag

30/7-15 Bukkeholsbrean rundt

Dagen i dag var varm helt fra morgen av. Sola stekte og det var ingen tvil om at dette ville bli en flott turdag. Begge hundene skulle få være med også. Kl. 0915 forlot vi teltet og gikk videre innover Visdalen, i retning Leirvassbu. Skoene måtte av da vi skulle krysse Visa.

Langs med Visa


Kryssing av Visa med Søre Bukkeholstinden i bakgrunnen

Søre Bukkeholstinden (2058 moh)

Etter å ha krysset Visa barbeint og med skoa hengende rundt nakken skrådde vi opp mot Søre Bukkeholstinden. Det var både bratt, tungt og varmt å gå oppover og ulltrøya måtte av. Litt lettere ble da vi begynte å gå i steinura og jeg kom på hvorfor jeg gjør dette her da vi endelig begynte så smått og klyve. Hundene klarte seg bra og vi fant en fin rute opp til Søre. Men obs obs! Søre er ikke den du tror er og man blir faktisk litt lurt da man havner på fortoppen og det viser seg at den første 2000 m-toppen fortsatt er et lite stykke unna med litt klyving opp og ned langs eggen.

Tverrbytthornet og en snøfylt Kyrkjeokselet sees i bakgrunnen




Fortoppen, i bakgrunne synes Søre


Vest for Søre Bukkeholstinden (2015 moh)

Toppen er et markert toppunkt på ryggen mellom Søre og Store Bukkeholstinden. Mange runder denne via snøen på Bukkeholsbrean, og det samme gjorde vi også.


Ned for å runde toppen på breen

Store Bukkeholstinden (2213 moh)

Fra Vest for Søre og til Store ventet en solid motbakke som gikk overraskende raskt å bestige. Motbakken opp til toppen bød på en del gåing langs svaene på kanten på ryggen, passering av en snøflanke under snøen og litt klyving det siste stykke opp til toppen. En veldig morsom topp og som utgir seg for å være en av gromtoppene i Jotunheimen.

Opp til Store

Under snøen

På toppen

Midtre Bukkeholstinden Øst (2154 moh), Midtre Bukkeholstinden Vest (2135 moh) og V1 (2166 moh)

Fra Store og videre mot Midtre var det ikke spesielt vanskelig og det mest utfordrende delen av turen var nå unnagjort. På Midtre Vest kom tåka og tetnet igjen heimen for oss og vi ble sittende på toppen og vente på at den skulle lette igjen og kombinerte pausen med en matbit. Tåka hadde tydeligvis ingen planer om å forsvinne med det første. I stedet begynte det å snø og vi ble gående i tett tåke resten av turen. Steinene ble da såpeglatte og vi måtte gå med forsiktighet.
 
Ned fra Store


På Midtre Øst

Matpause på Midtre Vest

Nørdre (2149 moh), Nørdre Ø1 (2090 moh) og Ø2 (2085 moh)

Fra V1 var det et par 100 m gange på breen før vi igjen måtte gå på såpeglatte og mosegrodde steiner. Det begynte å bli sent på dag men nå gjenstod det bare 3-5 topper igjen. Vidre nedover og børt til Nørdre Ø1 var det ikke andre utfordringer en glatte og våte steiner. Fra Ø1 og ned skaret mellom Ø1 og Ø2 var det også greit å gå. Men direkte videre til Ø2 var ikke gjennomførbart med hunder og vått fjell. Det var både bratt (grad 2-3) og utsatt, og vi fulgte heller renna ned til breen og gikk opp på Ø2 fra østsiden hvor vi la fra oss både sekkene og hundene nede ved breen.
 
Ø2, topp nr. 151!

Styggehøe V2 og V1 og returen


Nå gjenstod det bare to topper igjen for folket, mens jeg hadde unnagjort alle toppene for dagen og ble sittende og vente på de andre sammen med hundene mens de besteg Styggehøe V2 og V1, som jeg besteg sommeren 2013 med Kari og Andreas. Så gjenstod det bare å gå ut på Bukkeholsbrean og videre ned til Bukkeholet og teltet. Nyhet for året er en bru som krysser Visa ved Gamlesætre og som gjør Styggehøe mer tilgjengelig enn tidligere. Etter 13,5 time var vi endelig tilbake ved teltene våre. Skal si vi var nokså steinmette etter å ha gått så lenge i våte og glatte steiner. Turmaten ble spist i soveposen og Aron havnet omtrent i koma og ble fôret liggende. Vi hadde hatt en utrolig flott dag som inneholdt god variasjon med tanke på ruten (gange, klyving, balansering, brevandring og snøgåing) og i forhold til været (startet i sportsbh og endte i dunjakka, votter og lue). En tur som absolutt kan anbefales!

31/7-15 Avreise
Nedrigging av telt og returdag tilbake til Spiterstulen og Lom.
Aron er sårbeint og sliten men må allikevel bære sekken sin selv. 

Rutene våres. Og slik gikk no dagan.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar