En romjulsvise: Huldreheimen rundt

Julen er synonymt med familietid. Denne romjulen ville jeg gjøre noe anderledes. Jeg hadde ikke et behov for å søke vekk i fra middagsselskap på middagsselskap. Ei heller julematen i frykt for julekiloene, de er nemmlig aldri der uansett. For dette er en av de tingene jeg virkelig setter pris på med julen: man får tid til hverandre. Nei, denne turen handlet om helt andre ting. Om å gjøre noe annet. Bryte ut fra faste rutiner og tradisjoner. Om å benytte muligheten mens man enda kan og enda er ung, også videre... Denne turen handler om å få tid til hverandre, bare Espen og jeg. Alene. Skape minner og historie sammen. Fordi vi ellers ikke har muligheten til å gjøre dette, vi mister hverandre i hverdagen, på grunn av avstanden: han i Bergen, jeg i Stange. Dermed sier jeg som Per Aspelin: "Vil du være med - så heng på!"

Under sees den planlagte ruta vår, ca. 140 (+/-) km lang. Vi har maksimalt 9-10 dager til rådighet, men jeg tenker vi kommer til å bruke omkring 8 dager. Dette utgjør ca. 17,5 km for dagen. Tiden er avhengig av føre, form, vær og Aron selvfølgelig.

Det har vært mye forberedelser til denne turen men endelig er vi igang.

25. desember 2014: Finnbøle-Kluftsbua, 12 km.

Vi dro fra Eidsvoll i dag kl 0900 etter litt klundring med tilhengeren. Alt var ferdig pakket og klart dagen i forveien. Mamma hadde laget frokost til meg og lekset meg om kulda, for det skulle bli riktig så kaldt de første dagene. Aron var trøtt og virket ikke særlig gira for å dra på tur - stakkars liten kropp. Kl. 1245 parkerte vi på Finnbøle og kl. 1310 gikk vi fra parkeringsplassen. Det var riktig så kaldt ute og en lokalkjent fra Skåbu fortalte at det hadde vært -28 grader nede ved Slangen. Siden sist vi var her hadde de kjørt skiløyper inn til Veslefjell, så vi fulgte disse innover. Derifra gikk vi på gamle scooterspor på bilveien til Valtje i nydelig solnedgang.

1. juledag var vakker og kald. 

Planen var å gå inn til Oskampen og sove der den første natta, men Aron begynte nå og bli såpass sliten at det ikke var aktuellt lengre. Han ville ikke gå lengre og hadde vondt i den høyre forlabben sin. I stedet gikk vi til Kluftsbua for å seg om den stod åpen. Det gjorde den ikke. Fram med teltet. Imens fant Espen fram liggeunderlag som Aron krøllet seg sammen på og sovnet. Gradestokken viste -18 grader ute. Teltet kom raskt opp og jeg fikk lagt Aron i soveposen sin. Ute var det stjerneklart og kaldt. Vi måtte gå 8 runder rundt bua alle tre for å få i oss varmen igjen etter vi hadde spist før vi la oss for natta.

Espen

Starten på den lange solnedgangen

26. desember 2014: Kluftsbua-Oskampen, 3,5 km.

Det ble en natt med lite søvn. Ikke på grunn av kulda, både Espen og jeg har vært gode og varme hele natta igjennom, men på grunn av Aron som var veldig kald og fikk ikke helt varmen i seg og var derfor veldig urolig. I to-tiden begynte han og klynke fordi han hadde vondt i høyre labben sin. Ikke klarte jeg å se noe spesielt, men jeg fikk verken lov til å ta på den eller lyse med lykta på den. Etter hvert eskalerte det til hyling som varte en times tid. Det var ikke så mye jeg fikk gjort annet enn å prøve og roe han ned. Det tok en hel time før han roet seg og sovnet. Han fikk ligge på liggeunderlaget mitt med soveposen sin og så pakket jeg den tykke dunjakka mi rundt han. Allikevel slappet han ikke helt av og skalv litt innimellom.  Jeg ble liggende halvveis utenfor liggeunderlaget og passe på veslegutten.

Vekkerklokka ringte kl. 0700 i dag, men jeg skrudde den bare av. I natten som var hadde jeg tatt en sjefsavgjørelse alene om at vi ikke skulle gå inn til Heimdalen i dag, men bare opp til Oskampen med hensyn på formen til Aron og ikke minst labben hans. I stedt sov vi helt til kl. 0900. Etter frokost og nedpakking av teltet var vi klare til å reise kl. 1200. Det var tungt å gå i løssnøen. I går hadde vi spor å følge hele veien, i dag måtte sporene lages selv. Vi skulle fortære 100 høydemeter på 3,5 km i dyp løssnø i en god del skogsterreng. Dunjakker og ekstra varme klær måtte raskt tas av. Aron var ikke noe særlig pigg og vi prøvde og legge han litt i pulken, noe han syntes var helt greit. Avgjørelsen om å bare gå til Oskampen føltes helt riktig og jeg var meget glad for at vi ikke gikk den turen i går kveld. På slutten ble også jeg ganske sliten og nesten helt tom for krefter og det var så vidt jeg klarte og bevege meg fremover. Verkende hodepine hadde jeg også. Espen sa jeg kunne sette igjen pulken så kunne han gå tilbake for å hente den etterpå, men den ville jeg aller helst trekke helt fram til hytta selv. Så det ble den sånn.

Det var ikke lett å finne hytta i det småkuperte terrenget, men med hjelp fra mobildekning og ut.no-appen (nok en gang)fant vi fram. Turen hadde tatt tre timer. Vi låste oss inn og startet opp vedfyringa med én gang. Gradestokken på hytteveggen viste -22 grader. Det tok ikke alt for lang tid å varme opp den lille sikringsbua og Aron sovnet kjapt. Jeg la meg i soveposen og sovnet jeg også. Da jeg våknet igjen stod det fire hundespann utenfor. De bjeffet og hylte mens Aron prøvde å advare dem om å komme nærmere. Det viste seg å være en guidet gruppe med ei dansk dame som hadde med seg en australsk familie på tre fra Beitostølen.

Orionsbelte

Månelys

Etter hvert la mørket seg. Vi hørte på podcast (gammel episode av Tusvik og Tønne) mens vi spiste grønnsakssuppe med pølser. Senere på kvelden skulle Espen ut for å hente mer snø da han oppdaget et grønt lys på himmelen som danset bak Oskampen. ”Marte! Du må komme ut!” ropte han. ”Det er nordlys ute!” Vi ble stående lenge ute og betrakte fenomenet. Aldri har jeg sett så kraftig nordlys før. Hundekjørerne kom også ut for å se. Opplevelsen var nydelig og helt overveldende. Allerede på dag to har vi opplevd to nydelige naturopplevelser; det ene var den lange vakre solnedgangen i går da vi gikk innover fjellheimen. Det andre var selvsagt nordlyset på nattehimmelen. Jeg har drømt litt om at vi skulle få oppleve nordlyset på denne turen, men at vi drømmen skulle bli sann hadde jeg virkelig aldri trodd. Så utrolig heldige vi er.

Oskampen og nordlyset

For øvrig har vi lagt om ruta en god del med tanke på Aron og det tunge føre som er utenfor sporene. Dermed sløyfer vi turen over Valdresflya. Selv om det føles litt vemodig så er det nok en god idé.

27. desember 2014: Oskampen-Skriurusten, 18,5 km.

Etter en god natt med søvn var jeg uthvilt da vekkerklokka ringte kl. 0730. Jeg fikk fyr i ovnen og begynte og koke vann. Espen fikk servert kaffe på senga. Etterpå spiste vi frokost mens vi hørte på enda en gammel podcast fra Tusvik og Tønne. Avreisen fra Oskampen ble kl. 1000. Det var blitt betydelig kaldere og jeg tviler på at gradestokken løy da den sa at det var -28 grader ute. Vi fulgte sporene til hundespannene ned fra Oskampen og til Kaldfjorden mens sola stod opp fra froksttåka.

I krysset ved Buhø (1327 moh) tok vi en gående matpause. Hit hadde vi bare brukt en time. Det var lett og fint å gå. Kulde beit i skinn og på nesen men vi klarte og holde varmen alle tre til tross for at det var enda kaldere nede ved skoggrensa. Videre var det gamle rester av scooterspor som gjorde det lett å gå. Aron virket fin i formen og mye piggere enn de tidligere dagene. Han løp bra framfor oss noe som gjorde at han klarte å holde varmen. På veien var det ferske harespor som Aron var interessert i. Plutselig fikk han los på haren, men haren var klokere enn vår lille vorsteh. Videre gikk vi til Øyvatnet (1013 moh) og forbi Øyvassbu. Planen var egentlig å se om Øyvassbu eller Hersjøbua var åpne, men siden dagen var så noenlunde ung og alle tre hadde det storartet, valgte vi å gå videre til Skriurusten. Litt tung løssnø fra Øyvatnet til Øvre Hersjøen (983 moh) men Espen gikk fremst og brøytet vei. Aron la seg bak pulken hans mens jeg gikk sist. Plutselig dukket det opp fire dobbeltbekkasiner opp fra snøen. Aron satte etter men kom raskt tilbake.

Frost i svissen

Fra Hersjøen var det enklere å gå. Vi tok sjansen på at isen på vannet var tykk nok og gikk på vannet bortover. Fra enden av Hersjøen kunne vi skimte taket på det som skulle være Skriurusten ved foten av Nørdre Langsua (1553 moh). Dette ga ny iver den siste kilometeren. Sola var da på vei ned og farget skyene rosa.

I dag har akillessena begynt og murre litt. Jeg kjenner det særlig i motbakkene, men jeg prøver og ikke ha noe særlig fraspark med venstrebeinet. Dette gjør at jeg fort blir gående litt langt bak når det går oppover. Jeg har ikke sagt noe til Espen enda, men han har ikke spurt noe om hvordan det går med akillessena i dag og jeg regner med at den blir så god som ny igjen til i morgen.

Etter 6,5 time gange fra Oskampen kunne vi endelig vri om låsen inn til Skriurusten. Gradestokken på hytta viste -12 grader. Det var ei forholdsvis stor hytte med to ovner (en på kjøkkenet og en på stua). Her var det til og med strøm, det vil si lys i taket, ved hjelp av en solcellepanel som hang ute på hytteveggen. På rutine satte jeg i gang med vedfyringa mens Espen bar inn utstyret fra pulkene våres og hentet snø. Vi spiste middag og etter hvert ble det riktig så deilig temperatur inne i hytta. Etterpå så vi på film på iPaden til Espen, ”The Lady”, og spiste sjokoladekake. I natt får vi sove sammen i noe som kan minne om en dobbeltseng hvis man legger godt med godvilje til.

28. desember 2014: Skriurusten-Plankebua via Søre Langsua (1520 moh), 9,6 km. 

Aron vekket meg kl. 0730 i dag. Det ble en lang og god natt med søvn og jeg lot Espen ligge en time til. Ingen grunn til å haste unødig. Etappen i dag skulle være kort, ca. 6 km til Plankebua. Ute var det blitt enda mildere, -8 grader. Damen, den såkalte lokalkjente, som vi møtte på Finnbøle skrøt av denne bua og anbefalte oss å legge turen om til denne bua i stedet for på Haldorbu.

Kl. 1050 forlot vi Skriurusten og gikk over bjørkeskogen og videre mot Langsudalen. Her hadde det vært en god del vind tidligere og snøen var hardpakket og bar oss de fleste steder. Aron, stakkars, ble ikke båret av snøen og gikk for det meste igjennom skarelaget. For oss var det lett å gå. Nå som Espen hadde teltet og mye av maten i pulken sin, kunne ikke pulken min veie noe særlig mer enn 20 kg. Aron var full av energi og ivrig på rypelukt. Vi forlot Nørdre Langsua og beveget oss innover Langsudalen. Her tok vi en liten matpause. Jeg tittet opp på Søre Langsua (1520 moh). ”Mon tro det ikke gikk an og gå over den? Kanskje får vi se helt til hjertet mitt, Jotunheimen?” Jeg luftet ideen for Espen og var spent på hva han ville svare, jeg hadde jo tross alt prøvd og lure oss opp på Nørde Langsua for bare en halvtime siden. Merkelig nok sa han ja til å dra pulkene ca. 400 høydemeter over fjelltoppen.

Selv om det var ganske tungt å dra pulkene oppover var det allikevel veldig gøy og ikke minst tilfredsstillende. Endelig hadde jeg en konkret fjelltopp å fokusere på. Hvordan ville utsikten være på toppen?

Utsikt fra Søre Langsua

Fra toppen hadde vi 360 graders utsikt over hele Huldreheimen. Vi kunne skimte Oskampen langt i det fjerne. Skaget. Størhøa og Storhøpiggen hvor Storhøliseter befant seg på den andre siden. Men aller best var det å skimte fjelltoppene i Jotunheimen i horisonten. Vi så til og med helt til Hurrungane med Ringstinden og Austanbotntinden. Gjensynsgleden var stor og jeg er sikker på at den var gjensidig. Dessverre kunne vi ikke nyte toppen lenge for det blåste sur og kald vind. Så ventet turen ned til Langsudalen. Vi beholdt langfellene på. Det var litt krevende å kjøre nedover med pulk men siden pulken min var såpass lett og stabil bøy det ikke på noe særlig problemer. Espen, derimot, fikk en tøffere utfordring. Hans fullpakkede pulk hvelvet rundt hele tiden. Jeg så han var sint på hele situasjonen, og sikkert meg også, da han for n’te gang på bare 50 meter måtte av med utstyret for å snu pulken. Jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet over at jeg hadde pushet på å gå over toppen. Meg og min toppavhengighet. Men omsider kom vi oss ned til dalen hvor det var ferske spor etter to som hadde gått med pulk motsatt vei av oss. Kanskje hadde se sett oss kløne nedover fra fjelltoppen? Like etterpå så vi ferske jervespor.

Plutselig stod Plankebua foran oss. Jeg skyndet meg bort til bua, vår både kald og skrubbsulten. Jeg fikk en dårlig følelse på at bua stod åpen da jeg så at uthuset var stengt med en hengelås. Til min store skuffelse var Plankebua låst. Vi gikk en runde rundt bua for å se om nøkkelen hang ute, uten noe funn. Jeg forbannet meg over dama som hadde sagt at bua stod åpen og hausa opp hvor intim og koselig den var. Men vi kunne ikke gjøre noe annet enn å tusle videre til Haldorbu, ca. 3 km. Jeg prøvde og holde humøret oppe for ”gruppas” del. Vi hadde ikke gått langt før det plutselig dukket opp ei ny hytte i horisonten. Kunne dette være den virkelige Plankebua? Jeg torde ikke å ha for høye forhåpninger men håpet allikevel at bua stod ulåst. Og det gjorde den. Foran hengselen på døra var det bare en jernkrok. Over døra stod ”Plankebua” på et skilt av tre. Jeg jublet av glede.

Plankebua

Bua var akkurat passe stor. To senger, et bord med benker rundt og en liten gasskomfyr. Mellom komfyren og sengene stod den en liten vedovn. Det tok ikke lang tid å varme opp den lille bua og etter at vi hadde fått båret inn tingene våres fra pulkene var Plankebua blitt til ”Rotebua”.  Aron var skrubbsulten. Han har blitt skikkelig tynn nå. I tillegg har huden hans blitt verre. Espen og jeg spiste rotmosstappe og pølser. Etterpå la vi oss i senga og så på film og spiste godteri og drakk kakao. Her var det både mobildekning og 4G, så jeg sendte en melding til min bekymrede mor. I morgen venter en ny dag hvor planen er å sove ute i telt.

Lysestake i ren jaktstil

29. desember 2014: Plankebua-Nontjønnan, 9 km. 

I dag var Espen riktig så skjønn. Han varmet vann og ordnet kaffe og frokost både til meg og Aron mens jeg lå og dro meg i senga. Vi brukte god tid i dag også og hadde avreise fra bua kl. 1130. Vi startet i snø og lav skydekke men det tok ikke lang tid før himmelen åpnet seg litt. Vi fulgte noen gamle scooterspor over Marknadsplassen. På veien møtte vi et nederlandsk par som kom fra Haldrobu og skulle videre til Skriurusten. Vi stoppet og snakket litt med de mens Aron stod gjemt bak beina mine og boffet og knurret på de, før vi gikk i hver vår retning. Ved kolle 1218 moh var det masse reinsdyrtråkk og scooterspor, og det lå noen reinsdyrkadavre spredt rundt omkring (tamrein). Aron syntes at det var veldig spennende, men jeg var redd for at dyrene kanskje var syke og ville ikke at Aron skulle bort på de og kanskje bli smittet. Dermed gikk vi vekk fra området og en stor bue rundt (i ettertid har vi fått høre at det var ulven som var på ferde og hadde drept nesten 30 tamrein i området dagen i forveien. Les her). Ikke lenge etterpå tok vi en matpause. Aron begynte å bli sliten da løssnøen tar mye krefter av han. Jeg håpet på at vi kanskje kunne gå så langt som til Revsjøen, men at det ikke var aktuelt nå tatt Aron i betraktning. Videre krysset vi Jotunheimstien og gikk i retning Nordtjønnbua. Espen ville aller helst sove inne i bua, mens jeg ville sove ute i telt i natt. Vi ble enige om at vi skulle gå bortom å se om bua var låst eller ikke, jeg var uansett bombesikker at den vår låst. Hvis den var låst skulle vi sove ute. Espen satte fra seg pulken de siste 50 meterne og gikk opp til bua for å sjekke. Åpen. ”Men vi kan godt sove ute, jenta, hvis du vil det,” sa han. Og slik ble det. Vi gikk ikke langt før vi bestemte oss for å slå leir. Da hadde vi gått i 5 timer. Sola var allerede på god vei nedover.

Utover kvelden ble nattehimmelen bare vakrere og vakrere. Halvmånen lyste opp og stjernehimmelen kom fram. Og det ble kaldere. Temperaturmåleren viste -11,5 grad ute, men inne i teltet var det bare -2.

Nattehimmel og måneskinn

30. desember 2014: Nonntjønnan-Storkvelvbu, 6 km. 

Våknet kl. 0730 i dag, men lå og dro meg i posen til kl. 0930. I natt begynte det å blåse en del og snø, men teltet stod støtt som ei påla. Meget fornøyd med mitt nye Helsport Fjellheimen 4 Camp Extreme.

Etter to timer var vi klare for avreise. Turen i dag til Storkvelvbu var kort. Vi fulgte høyden langs Storkvelva. Det var tydelig blitt mildere og en periode fikk vi litt regn. Dette førte til at det kladdet under fellene. Espen gikk med kortfeller, men på grunn av akillessena mi turte jeg ikke å gå på noe annet enn langfeller. Langfeller i kladdeføre var ikke særlig artig.

Kladdeføre

Etter to timer var vi framme og her var vi ikke lengre alene. En gjeng på 10 stykker fra DNT Oslo hadde ankommet fra Skriurusten og okkupert hovedhytta. Vi trakk oss litt tilbake og låste oss inn i sikringsbua og håpet på at vi skulle få kvelden alene her. Men den gang ei. Etter en stund kom det et par til, så et til og utover kveldingen ramlet det inn enda et par. Alle unge og på våres alder, heldigvis. Jaja, fram med sosialhatten.

Ute var det 4,5 varmegrad!

Storkveldbu

31. desember 2014: Storkvelbu-Finnbøle og Musedalssætra, 20 km. 

I dag var vi først oppe av alle. Vi pakket sammen sakene våre, spiste frokost og listet oss ut fra hytta.  I natt blåste det en god del og vi ville komme oss tildlig avgårde i tilfelle vi kom til å bruke litt lengre tid på grunn av vinden. Ute var det nydelig soloppgang. I dag skulle vi gå til Storhøliseter og feire nyttårsaften der.

Selv om det var skispor å følge til Storhøliseter så gikk vi en annen rute. Verken Espen eller jeg var noe særlig interessert i å følge andres spor, vi ville lage våre egne. Så vi gikk ned mot Brenntjønni og Svarttjønna. Nede i dalen var det fersk rypebærsj rundt omkring og Aron syntes det luktet godt mange steder. Plutselig fløy det opp en rypeflokk framfor oss. Aron sporet de opp på nytt - artig.

Fra Svarttjønna kom vi innpå scoorterspor som vi fulgte videre. Jeg ville egentlig gå over mellom Storhøpiggen (1433 moh) og Storhøa (1420 moh), men lot allikevel Espen få velge rutevalget videre. Vi fulgte sporene ned til bjørkeskogen og Melbysætra. Jeg begynte og frykte at vi ikke kom til å være alene på Storhøliseter allikevel. Det ble som vi fryktet, det var folk på begge hyttene. Nede på andre siden av Vinstra så vi en gjeng på fem komme gående. Dagen var enda ung og vi forstod at her kom det til å bli stinn brakke når dagen var over. Slik som vi så det hadde vi to muligheter: enten finne et sted å slå opp telt eller gå to timer ekstra tilbake til bilen og kjøre til hytta til Espen. Vi gikk for det siste. Vi gikk i nydelig solnedgang. Alle tre hadde masse energi igjen. Humøret var bra og det føltes godt å forlate folkemengden i fjellheimen. På veien møtte vi enda flere som hadde tenkt seg innover.

Jeg fikk hvile litt på pulken til Espen

Vi kom fram til hytta til Espen litt før kl. 1900. Det ble en fredfull feiring av det nye året. Vi fikk dusjet oss og spiste reinsdyrmiddag og drakk rødvin. Så søvnet vi på sofaen, i hvert fall jeg, og våknet ikke før det smalt i raketter utenfor. Vi satt i stuevinduet i hytta til Epsen og så på rakettene. Det måtte være folk på alle hyttene rundt om. Så fant vi senga. Tror dette var det mest behagelige nyttårsfeiringen jeg noen sinne har hatt og jeg bare:

Turen kort oppsummert:

Egentlig hadde vi planlagt en langt mer krevende og lengre tur. På grunn av at Aron ikke var så veldig pigg de første dagene kortet vi ned turen ganske kraftig. Det var en riktig beslutning å ta. Nedkortingen har ikke satt noen demper på turen, tvert om. Vi har kost oss fra morgen til kveld og naturopplevelsene har stått i kø. Vi har fått tid til hverandre og vi har fått tid til å være ute i naturen - masse! Selv føler vi oss litt "ferdig" med området, men kan gjerne tenke meg å feire nyttårsaften på Oskampen til neste år og kanskje gå en tur som går mer på tvers og som ender opp på Synnfjell og Spåtind. Vi får se. Under sees ruta våres og en video fra turen: