Stølsmaradalstinden (2026 moh) - en bortgjemt pærle
Stølsmaradalstinden sett fra Ringsskar
Stølsmaradalstinden er nok en bortgjemt pærle, men stakkars, den kan ikke noe for plasseringen sin. Jeg har sett meg ut Stølsmaradalstinden en stund nå, men den ligger et godt stykke for seg selv. I håp om å slippe å gå i Ringsdalen alt for mange ganger i løpet en sesong, håpet jeg på at turen kanskje villle være finere fra Gravdalen. Forhåpentligvis ville det bli mer skikjøring også...
Etter noen turer i Hodlekve på søndag formiddag, satte vi oss i bilen og kjørte inn til Hjelle og parkerte ved bommen på ettermiddagen. Vi regnet med at vi bare skulle bruke tre timer opp til Gravdalen, selv med tunge store sekker og randonéutstyr. Men snø og mørke gjorde turen opp til hytta mye lengre og krevende enn antatt. Etter å ha kryssa Slufsedøla, mista vi stien og ble vi gående rundt i skogen i flere timer. Jeg var fortvilet. Følte vi var inne i en labirint. GPS-en funket ikke heller og jeg ble redd for at batteriene til hodelyktene skulle gå tomme for strøm, for jeg hadde vel ikke pakket med ekstra batterier? Hvordan i alle dager skulle vi finne fram til hytta nå? På et magisk vis så vi kontrurer av en hytte i mørket. Endelig framme på Gravdalstølen etter seks timer gange! Da var klokka blitt halv ti, da hadde vi ikke spist lunsj siden klokken tolv. Gul ertesuppe med pølser smakte godt da, selv for en vegetarianer. Selve hytta var veldig enkel, men veldig koselig. Den lille vedovenen varmet godt og vi fikk tørket det meste av utstyret.
I Utladalen
Espen ved Avdal
Forsatt ved godt mot.
Gravdalen denne vei...
Dagen etter våknet vi opp til knall blå himmel og en stekende sol. Etter å ha tvunget i oss havregrøt (rester fra turen over Hardangervidda) var det bare å komme seg ut i vårsola. Til at klokka bare var halv ti, varmet sola skikkelig. Skalljakka ble derfor liggende nede i sekken. Vi gikk opp Gravdalsnosi og videre ryggen bort mot toppen. Vi gikk overraskende fort i starten. Klokka tolv hadde vi allerede kommet til 1655 moh og spiste lunsj der med utsikt mot Austbotntind på den ene siden og Storenmassivet på den andre siden av Stølsmaradalstinden.
Falketind og Stølsnostind stiger fram i det fjerne.
Storen og Midtmaradalstindane
Austbotntindmassivet og Ringstind. Stølsmaradalstinden til høyre.
Etter to timers vandring var vi kommet til foten av Vetle Stølsmaradalstinden. Det ble gravd en snøprofil for å få et inntrykk av lagfordelingen. Konkluderte med at de var relativt stabile. Fant kun ett svakt lag utenom nysnøen som lå øverst. Vi var litt usikre på om vi skulle prøve å traversere oppover med skiene på beina, eller om vi skulle ta fram isøks og stegjern og klyve opp brattpartiet opp til 1993 moh med skine på sekken. Det var skikkelig ubehagelig, for av og til forsvant snøen under føttene våres. Prøvde å ikke tenke på at vi skal ned igjen også... Etter litt streving, noen sekunder med redsel og et par banneord senere, var vi like under Vetle-toppen. Derifra var det plankekjøring til Stølsmaradalstinden (2026 moh). Dessverre kom tåka og vi fikk dermed ikke nytet den utsikten jeg hadde håpet på at vi skulle få på toppen. Heldigvis hadde vi storartet utsikt hele veien oppover og ned igjen til Gravdalen.
Både Espen og jeg var litt stressa for den bratte passarsjen ned fra Vetle-toppen, men heldigvis er det slik at det ofte er lettere å kjøre ski ned enn å kave seg opp. Det var det denne gangen også. Så var det bare å skli ned Gravdalsryggen og ned til hytta i solnedgang. Der ventet finnebiffgryte og en flaske rødvin av en 2005 årgang. Dessverre var begge så trøtte og slitne at allerede klokka ni spurte Espen om det var lov til å legge seg. Jeg hadde ingen innvendinger på det.
Espen i solnedgang er tusen ganger finere enn elg i solnedgang.
Nattahimmelen over Gravdalen.
I dag var det bare å rydde seg ut av hytta og begynne på turen ned igjen til Utladalen. Denne gangen fant vi stien gjennom skogen. Skaresnøen gjorde at det ble ploging nedover hele veien ned til Avdalen, hvor vi kunne sette skiene på sekken. Godt man da har mye ski å ploge med... Nede ved Avdalen hadde våren begynt å vise seg frem. Fuglene kvitret og bekkene klokket. Vårsesongen er magsik, hvor vi har disse kontrastene med vår nede ved fjøra og snø i fjellene.
Info for de spesielt interesserte:
Tid opp: 6 timer (uten pause)
Tid ned: 2 t og 15 min
Er det nødvendig med randonéutstyr? Nei, man får alt for lite igjen for å bære med seg slikt tungt utstyr. Fjellski holder lenge. Men stegjern og isøks kan være godt å ha med i tilfelle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar