Svartdalstraversen 16. juli 2014

Vinjerock-vorspeil 2014 del II!

Litt usikker på hva traversen skulle hete, eller hva den forsåvidt heter. Svartdalen øst på langs? Svartdalen høyt og lavt? Vær så snill, ikke arrester meg på navnet. Jeg kjenner at det er ikke noe jeg orker og vie mange tanker til akkurat denne funderingen.

Uansett, etter Torfinnstindane på søndag ble det hviledag på mandag grunnet dårlig værmelding: regn, lyn og torden, i tillegg stil slitne og støle bein. Vi sov lenge og nøt en regnfull formiddag inne i den koselige lille stua på Torfinnsbu, men lyn og torden fikk vi ikke dessverre. I stedet lettet det litt utover mot ettermiddagen, så vi gikk en liten tur med Guri østover langs Bygdin. Jeg ønsket derimot å gå vestover, inn Langedalen, forbi Langedalstjernet (1513 moh) og gjøre unna en snarvisit på Søre og Midtre Langedalstinden (2030 og 2045 moh). Men det var nok best å holde rastløsheten inni meg for å ikke skremme turfølget.

Skimter M/B Bitihorn såvidt i tåka

This is how Sexy-Jenny are feeling today: sexy!

Guri-jenta og Amund-gutten

Idylliske Torfinnsbu med Torfinnstindane i bakgrunnen

Det regnet også på formiddagen i går, så vi utsatte turen inn til Svartdalen til kl 1300. Turen tok tre timer og vi fant en fin teltplass ganske langt nord på østsiden av vann 1475 moh. Været holdt seg en liten time mens vi fikk satt opp den gjennomvåte teltet så det tørket litt, før regnet kom over oss på nytt. Resten av kvelden ble brukt til å høre på lydbok i teltet.

And this is how Sexy-Jenny feels today: even more sexy. #vepsestkk #allergisk

Fikk også vepsestikk på leggen i tillegg til ansiktet - allergisk?

Tommel opp for lydbok i teltet

I dag stod vi opp kl 0630. Jeg regnet med at Pernille og Amund ville bruke litt lengre tid på frokosten enn meg; hvaregrøt vs. frokostkjeks - lett match! Derfor ble jeg liggende i soveposen helt til kl 0715. Vi pakket sekkene og gjorde oss klare til en tur som jeg regnet med ville ta rundt 12 timer. Det var tåke og lavt skydekke på morgenen, men yr.no hadde lovet oss sol og fint vær, så vi regnet med at dette kun var litt fuktighet som hang igjen i lufta etter to dager med regn. Det viste seg at vi fikk rett, og tåka lettet utover morgentimene. Før vi hadde nådd toppen av Kvitskardstinden (2193 moh) var allerede t-skjorta på. Turen opp til Kvitskardstinden var forholdsvis grei. Veldig mye løs stein gjorde det litt ubehagelig når det ble bratt. Vi brukte rundt 3,5 timer opp til toppen. På toppen tok vi nistene våres fram og til Amunds store fortvilelse (og våres andres også forsåvidt) oppdaget han at posen med mat ikke lå i sekken. Ikke en god følelse når man vet at man skal være ute i 12 timer. Men han fikk et polarbrød av den solide matpakka til Pernille (les: 3 polarbrød) og ellers levde han på nøtter og en pose med Godt&Blandet.

Opp siste snørenna før toppen av Kvitskardstinden

Kvitskardstinden

Utsikt til Torfinnstindane

Mesmogtinden og Langedalstinden

Fjellfie på Kvitskardstinden

Fjellfie på Kvitskardsokselet

Kvitskardsokselet

Opp ryggen på Mesmogtinden

Etter lunsjpausen gikk en rask tur nedom Kvitskardsokselet (2065 moh). Det tok omtrent 25 min opp og ned. Deretter var det å komme seg videre til dagens store utfordring: Mesmogtinden (2264 moh). Fra Kvitskardstiden så den krevende ut flere steder og vi viste at det var her vi ville bruke mye tid. Klyvingen opp første delen av ryggen gikk veldig greit. Noen varder her og der. Vi fulgte ryggen litt for langt opp og vips var vi forbi der vi skulle ha krysset over til vestryggen. Jaja, shit au... Vi valgte og bare fortsette videre oppover. Klyvingen så i for seg grei ut. Vi gikk litt vestover under en steil og krevende vegg. Klatret oss litt fast og måtte ta en ca. 20 m rappell ned i en renne som tok oss enkelt opp til toppen. Takk og lov for at vi hadde med tau! Hjelmen var også god å ha. Etter en god del klyving, klatring og ikke minst kaving var vi endelig på toppen av Mesmogtinden (2264 moh) og det føltes helt fantastisk! Selv om det så nesten helt umulig ut fra Kvitskardstinden så kommer man langt med en god porsjon stå-på-vilje - helt til topps til Mesmogtinden til og med! Her ifra måtte det bare være plankekjøring videre...

Nesten på toppeb av Mesmogtinden

Ups, her må vi ned litt...

Hurra, vi klarte det! 2264 meter over havet (Mesmogtinden)

Langedalstinden neste stopp!

Videre var det enkel klyving ned til skaret mellom Mesmogtinden og Langedalstinden. Vi møtte en guidet gruppe som var på vei opp som kom fra Svartdalsbrean og hadde merkelig nok satt opp tau. Sammenlinget med det vi hadde klatret uten tau, var både Pernille, Amund og jeg helt enige om at tau der var bare overfladisk. Raskt videre opp til Langedalstinden (2206 moh) som ble min 2000 meters topp nr. 100 (fant jeg ut i ettertid) - HURRA FOR MEG! Bare 285 topper igjen... Videre til Søre Svartdalspiggen (2065 moh) og Midtre Svartdalspiggen (2065 moh). Å gå lang eggen gikk som en lek. Men så kom Store Svartdalspiggen for tur. Den stod der som en truende vegg. Vi måtte forlate eggen og klyve rundt og opp toppen. Litt ubehagelig enkelte steder fordi det var løs stein enkelte steder. I tillegg begynte vi å bli nokså slitne og til og med jeg var lei av i klyve i steinura. Nå ville jeg bare opp på toppen og komme meg ned tilbake til teltet.

Røyskatt i røysa

Søre Svartdalspiggen

Amund fikser varden på Midtre Svartdalspiggen

Neste stopp: Store Svartdalspiggen

Enedlig på toppen av Store Svartdalspiggen

Da vi endelig stod på toppen av Store Svartdalspiggen (2174 moh) hadde vi vært ute i litt over 10 timer. Hverken Store eller Nørdre Svartdalspiggen er nye topper i samlingen. Jeg minnes om en sommer i 2011 hvor disse to toppen ble besteget med Espen og Emma. Det å ta seg bort til Nørdre Svartdalspiggen (2137 moh) var ingen krevende affære. Vestlandsværet kom snikende innover og dagen bgynte å bli over, men vi var på langt nær ikke ferdige med turen. Vi måtte ned fra Svartdalsryggen og komme oss ned til T6 gjennom Svartdalen og tilbake til teltet. Føttene var såre og beina bare gikk av seg selv. Etter 14 timer var vi endelig tilbake til teltet. Flinkeste Guri hadde vært alene hele tiden, men det var nok litt i det lengste laget. Gjennsynsgleden var i alle fall stor om ikke annet. Det var en herlig følelse å ta av seg fjellskoa og dyppe føtte i frisk fjellvann og ikke minst spise middag og legge seg i soveposen. Hvordan Amund klarte å gå den lange turen i hele 14 timer annet enn sukker å brød fø seg på, er for meg helt uforståelig. Men turen var utrolig fin og passe utfordrende, både fysisk og psykisk.