Forsøk på å nå Storen, 1.-2. august 2013

Skagastølstindane

Det var mye som ikke gikk vår vei den uka vi hadde i Romsdalen. Været var med oss, men vi fikk ikke klatret flere topper enn Romsdalshornet. Såret skulle plastres med en tur opp Store Skagastølstind på veien hjem. Væremeldingen sa lavtrykk, men opphold og litt sol frem til ettermiddagen. Planen var derfor å gå opp til Skagastølbu på torsdag, for så å stå opp kl 0500 på fredag for å klatre opp til toppen. Vi kom sent frem til "hytta på bandet", klokka hadde passert 2300 og det lå allerede to stykker der og sov. Vi lå oss til rette ved inngangsdøra, spendte for hva morgendagen ville bringe.

Med tau som pute

Dagen etter våknet vi opp til tett tåke og regn. Vi ble enige om å sette vekkeklokka til 0630 i håp om at tåka skulle lette til da. Regnet stoppet ikke før kl 1100, da var også tåka i ferd med å lette. Vi så i hvertfall toppen innemellom. Vi ble usikre. Skulle vi klatre opp eller ikke? Hva var konsekvensene? En kort brifing. Det var i utgangspunktet ikke meldt regn og tåka på morgenen, hadde været som skulle komme på ettermiddagen kommet tidligere? Uansett hvor lyst vi hadde til å komme oss til topps, skjønte vi begge at vi ikke helt hadde marginene med oss. Hadde vi vært der tidligere, så hadde været kanskje ikke vært et hinder. I tillegg var klokka såpass så mye, og selv om det bare var snakk om å fortære 500 høydemeter, så kom vi til å bruke mye tid. Planen var egentlig at vi skulle begynne å gå fra hytta kl 0530. Dermed ble det urimelig å gå 5 timer senere. Skuffet måtte vi gå tilbake til Turtagrø, uten å være på toppen av Storen. På vei ned begynte det å regne igjen, og vi ble med det enda sikrere på at vi hadde gjort et klokt valg. Nye muligheter byr seg nok ved en senere anledning. For å sitere Olav Duun: "Fjella dei står der dei står, dei veit kor dei hører til."