Bursdagsfeiring på Geite (2002 moh)

Når man først måtte sette igjen bilen sin på Lom etter påsketuren, kunne man likeså godt kombinere henting av bil med topptur i Jotunheimen. Lone, Espen, Aron og jeg reiste opp til Lom fredag etter jobb hvor vi denne helgen hadde byttet ut teltet med hytte for en gangs skyld.

Lom stavkirke med Eggjapiken (1531 moh) i bakgrunnen.

Lørdag var duket for topptur og bursdagsfeiring på 2000 meter. Vi hadde sett for oss to ulike topper, Dumhøe (2128 moh) og Geite (2002 moh), som vi skulle velge ut ifra hvor forholdene så best ut. Da vi kjørte inn i Leirdalen var det tydelig at vestsiden av Leirdalen som gjaldt, da østsiden nesten var helt robbet for snø. Vi parkerte ved vinterparkeringen til Lerivassbu og gikk inn mot Storbrean, hvor vi hadde utsikt til Store Smørstabbtinden (2206 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh) og Sokse Nordklo (2182 moh). Himmelen var stort sett blå, og været mildt, og til tross for at det var meldt 10-11 m/s på toppen var det stort sett vindstille på Storbrean.

3 timer opp, 45 min ned

Smørstabbtindane

Lone og Aron

Espen, Aron og meg

Da vi kom opp til skaret 1753 moh møtte vi en gjeng som kom kjørende nedover. Herifra festet vi skiene på sekken og gikk de siste 250 høydemetrene på beina. I mellomtiden hadde himmelen blitt dekket til med skyer og det begynte å snø, noe som gjorde at vi gikk i veldig flatt lys.

 

Geite (2002 moh)

Siste biten opp mot toppen

På toppen var det ingen utsikt men bursdagsbarnet var meget glad for å bestige enda en 2000 meters topp. Så ventet nedkjøringen i nokså flatt lys tilbake til bilen. Snøen var myk og fin og helt uten fokkskavler. Det var som å kjøre i en skibakke hvor det var masse nysnø som var preppet, så deilig var det!

Bursdagsbarnet, Aron 1 år, på toppen av Geite. 

Tilbake til hytte var det hjemmelaget pizza og bursdagsfeiring som stod for tur. 

Utslitt bursdagsbarn

Påsken 2015

Påsken kort oppsummert: Påsketur har solo i munn og sviktende bensinbrenner, men heldigvis så slukker påskemorgen sorgen og selv om ikke alt går på skinner så går riktignok bussen på hjul. Under følger langversjonen. Håper alle har hatt en riktig så fin påske! 

Onsdag 1. april: Hamar-Spiterstulen-Leirtjønne (1530 moh)

Endelig kom påsken også for ”a girl like me”: working class hero. Dagen i forveien ble brukt til pakking og dermed trengte vi bare å stå opp og hoppe rett i bilen. 

Fullpakket bil på vei til Jotunheimen. 

Veien gikk mot Jotunheimen og Spiterstulen. Yr meldte ikke det beste været så planen var derfor å bevege seg fra Spiterstulen og oppover Skautflye, retning Glitterheim. Skråningen opp fra Spiterstulen og over mot Skautflye var bratt og vi pustet og peste oss oppover, jeg med 80 l sekk på ryggen og Espen med fullpakket pulk slepende etter seg og dagstursekk på ryggen. Til tross for at det var kvista løype vi fulgte så var skråningen lite egnet for pulk og jeg måtte gå ved siden av pulken og støtte den oppover så den ikke hvelvet. Selvfølgelig var jeg forberedt på at det var slik det kom til å gå oppover skråningen og takket være ”oksen fra Eidsvoll” så kom vi oss alle opp etter 1,5 time, med alt av utstyr og det hele.

Videre fra Skautkampen (1443 moh) ble terrenget mye slakere, men Espen hadde brukt såpass mye krefter for å komme seg opp hit at han da var helt tom. Ved Leirtjønne (1530 moh) slo vi leir, rett ved siden av kvistaløypa, kalde, slitne og ekstremt sultne og tørste.

Da det endelig ble dags for å smelte snø for å lage middag fikk vi problemer med brenneren. Mange små grå hjerneceller ble brukt for å få finne løsning på problemet. Det ble bannet og sagt stygge ord. Deler ble byttet ut og til slutt fikk vi endelig fyr på brenneren, selv om styrken var meget dårlig. Vi var tomme for vann og så tørste at vi drakk hver vår halvliter med Solo som egentlig var ment til påskeaften. Kl. 2130 fikk vi endelig spist hver vår Real Turmat, 9,5 time siden forrige måltid. I løpet av den tiden vi hadde prøvd å få i gang brenneren hadde skyene trekt seg tilbake, så da vi tittet hodene ut av teltet, for å pusse tennene, var det stjernehimmel og måneskinn som møtte oss utenfor teltdøra. "Nå skulle vi ha vært oppe på Ryggjehøe!" sa jeg til Espen før jeg fant veien til soveposen. Jeg var meget kald og frøys mye i løpet av den natta. 

Natten har kommet til basecamp

Torsdag 2. april

Dagen i dag har bydd på skiftende vær og mye vind. Vi lå lenge i teltet og ventet på at snøfallet og skyene skulle lette og vinden løye litt. Egentlig lå jeg og sov litt til og fra til klokka ble 14 og brukte hele formiddagen på å prøve og smelte snø – den forbannede brenneren! Espen tok seg en runde for å lete etter vann. 

Skyene og snøfallet kom og gikk, men her ser det ikke så værst ut.

Kl. 16 prøvde vi å gå en tur opp på Ryggjehøe (2142 moh) men måtte snu etter en time på grunn av snøværet som kom fra nord og økende vind i høyden. Ryggen opp var uansett ganske steinete og snøen hard. Så vi la oss i teltet igjen. 

Fredag 3. april: Leirhøe Nord (2077 moh) og Leirhøe (2330 moh)

Leirhøe sett fra basecamp i lett snøvær.

Etter en ufrivillig teltdag var både Espen og jeg gira på å komme opp i 2000 meters høyde. Vi så oss ut Leirhøe (2330 moh) som et passende mål da skøyene hang høyt på himmelen og drysset lett nysnø ned på oss. Vinden hadde heldigvis løyet og innimellom kunne vi skimte flekker av blå himmel. Gleden var stor da vi gikk i 20-30 cm løssnø oppover. På veien opp sanket vi med oss Leirhøe Nord (2077 moh) før vi gikk de siste 300 høydemetrene opp til toppen. På toppen møtte vi et par som gått opp fra en fullbooket Spiterstulen. Vi spurte om værmeldingen framover og de fortale at i dag var det egentlig meldt 10 m/s på toppene rundt om og lovet oss strålende påskevær i morgen. Så spente de på seg skiene og forsvant i retning Veoskardet. Vi stod igjen på toppen av Norges høyeste hø og 16. høyeste fjell, det var helt vindstille og litt blå himmel tittet fram og ga oss utsikt over de nærmeste toppene rundt oss. 

Så ventet det en deilig nedkjøring tilbake til campen. På veien ned var jeg uheldig og traff Aron med stålkanten på skia mine og skrellet av en hudflanke på han. Jeg var for opptatt av å nyte godsnøen og Aron havnet i blindsona mi. Hjelpepleier Marte fant fra nødvendig utstyr fra førstehjelpsutstyret og doktor Espen reparerte. Heldigvis hadde jeg ikke kuttet over noe sener og Aron så ikke ut til å bry seg om såret heller. Dermed kunne vi nyte de siste høydemetrene med enda dypere og mykere nysnø etterfulgt av jubelrop ned til campen. Vi hadde da brukt ca. 3 timer opp og 20 minutter ned.

Da vi kom tilbake til campen lå det en 6-pakk med rosiner utfor inngangen til teltet vårt med en sportstape på hvor det var skrevet med penn: ”Takk for lån av levegg i lunsjen. Stian og Gaute.” Jeg stappet i meg to pakker med rosiner med én gang og før jeg duppet av i soveposen. 

Bare hyggelig, Stian og Gaute!

Dagens rute

Senere på ettermiddagen ble vi vekt av noen som stod utenfor teltet og lurte på om det var noen hjemme. Elisabeth og Martin, to som gikk ”Jotunheimen rundt”, slo camp ved siden av oss og senere på kvelden ble vi bedt inn i teltet deres på whisky. Den natten var nok den kaldeste hittil, men med whisky innabords så var jeg god og varm hele natta gjennom (og to dunjakker på meg), mens Aron og Espen fikk en litt mer strevsom natt. 

Fullmånen på vei opp

Påskeaften 4. april: Veobreatinden (2183 moh), Nord for Store Memurutinden Vesttoppen (2264 moh) og Leirhøe Sør (2110 moh) før Leirhøe (2330 moh)

Så kom påskemorgenen og påskeaften. Det var helt vindstille, himmelen var blå og uten en sky og sola varmet allerede fra morgen av. Det ble egg og bacon til frokost ute i sola, før vi pakket påskeegget opp i sekken og vendte snuta mot Veobrean og sa takk for selskapet til Elisabeth og Martin, klokka var da blitt nærmere 1130.

Påskemorgen

Dagens rute

Vi gikk opp i nordenden av Veobrean og videre retning mot Veobreahesten (2185 moh) og Veobreahesten Østtopp (2148 moh). Jeg var veldig spent på om vi i det hele tatt fikk kommet oss opp på toppene, særlig Østtoppen, med Aron, men vi hadde pakket med isøks og stegjern. I tillegg var det noen som akkurat hadde vært på toppen og vi så dem komme kjørende ned på ski nedover breen da vi hadde passert 1964-toppen. Men da vi kom nærmere og fikk virkelig facet toppet så skjønte vi at dette var ikke en topp for Aron. Espen tilbød seg å stå igjen nede med Aron slik at jeg kunne gå opp på toppen alene. Men jeg feiget ut og syntes det rett og slett ikke så noe behagelig ut å opp dit alene til tross for at jeg hadde spor å følge oppover. Uansett så ville jeg ikke ha kommet meg videre til Østtoppen, noe som betydde at jeg måtte tilbake for å bestige den en annen gang, så da kunne jeg like gjerne la være… Så da tok vi av fellene på skiene og cruset ned i herlig bresnø mot Veobreatinden (2183 moh) i stedet for. 

Sporene opp mot Veobreahesten med Østtoppen i bakgrunnen. 

Veobreahesten i bakgrunnen

På toppen av Veobreatinden, dagens 1. 2k-topp kl. 1630. 

Neste topp ble Nord for Store Memurutinden Vesttoppen (2264 moh) opp fra Veoskardet. Hadde ikke klokka vært så mye som den var så ville jeg ha gått videre til Store Memurutiden (2364 moh) men det var på tide å tenke på returen til campen. Nede ved Veoskardet ble det brødskivepause før vi gikk til Leirhøe Sør (2110 moh) og videre opp på Leirhøe (2330 moh) for andre gang denne påsken. Nedkjøringen var såpass magisk at vi bare måtte ha den med oss en gang til.

Nord for Store Memurutinden Vesttoppen med Store Memurutinden i bakgrunnen

Aron titter etterlengtet bort på Memurutindene. 

Leirhøe med Svellnosbrean-rundt-toppene i bakgrunnen

Leirhøe Sør med Leirhøe bak og helt bakers synes Ryggjehøe

Aron på toppen av Leirhøe Sør med Nord for Store Memurutinden Vesttoppen og Hellstugutindene i bakgrunnen

Påskeegg på toppen av Leirhøe. Bak synes toppene som omkranser Veobrean

På vei ned fra Leirhøe med Glittertinden i bakgrunnen. 

Espen, Aron og Veotindane. 

 Søndag 5. april: Utmarsjdagen

Slitne gutter etter påskeaftens skitur

Så var avreisedagen kommet. Bøy dagen på sol og blå himmel hadde jeg et ønske om å skyndte meg opp på Ryggjehøe før avreise, men dagen i dag var snøfull og grå. Vi spiste tørre og gamle brødskiver til frokost og var så raske vi kunne med å pakke sammen leiren. Ned mot Spiterstulen måtte vi sammarbeide med å holde pulken oppreist og det ble til at Espen kjørte først med pulken og bremset mens jeg kjørte ved siden av for å holde den oppe. Til slutt var vi endelig nede ved bilen og så fram til å gjøre unna bilturen hjem slik at vi kunne nyte en varm og deilig dusj etterfulgt av frossenpizza, rødvin og gamle episoder av Paradise Hotell. Men slik ble det ikke. Vi hadde ikke kommet oss ut av Visdalen en gang før bakhjuelt på bilen låste seg. Når Marte og Espen ikke klarer å reparere en bensinbrenner så skal jeg love deg at problemet med bilen klarte vi ikke å løse, selv om vi skiftet til reservedekket. Vi måtte ringe veihjelp og ble fraktet på lasteplanet til Viking ned til Lom. Der ble vi satt av på et stengt bilverksted med en beskjed om at verken bærebjelken eller stabilisatorstaget bak på bilen så noe pent ut og at siste buss fra Lom har dessverre gått for dagen. Da Viking reiste brast jeg sammen i gråt og ringte pappa. Etter litt styr fram og tilbake fant vi ut at Nordfjordekspressen ville passere Lom litt over kl. 17. Så da ble Sissel stående igjen i Lom mens vi kjørte buss tilbake til Minnesund hvor mamma kom med bilen til mormor som vi da kjørte videre opp til Hamar med. Klokka var nesten midnatt da vi endelig låste oss inn i boligen på Ingeberg. Frossenpizzaen ble liggende i fryseren og rødvinen fikk beholde korken. For oss ble det bare å ta seg en etterlengtet dusj før vi sovnet inn i rent sengetøy. Før vi sovnet kunne vi konkludere med at det var bra bilen havrerte på vei hjem fra påskeferien og ikke til...

Buss for bil