En liten smakebit på Huldreheimen og juleturen

I dette blogginnlegget skal du få lese to sider av samme tur, en min og en Espens versjon. Først kommer min opplevelse, den reelle historien:

Marte

I følge Wikipedia har Huldreheimen siden 2005 vært Den Norske Tursiktforeningens navn på fjellområde mellom Valdres og Gausdal. Huldreheimen blir ofte omtalt som Jotunheimens forgård og strekker seg fra Synnfjell i sør til Sjoadalen og Valdresflya i nord. Området rommer granskoger og furumoer, bjørkelier og steinflyer, topper og tinder.

Hit har jeg ønsket meg mange ganger i de senere årene og endelig skulle jeg besøke dette forlokkende fjellområdet. Jeg fikk dra litt før fra jobb på fredag og med tilhenger og ferdigpakka pulker kjørte Espen, Aron og jeg oppover Espedalen. Omsider kom vi fram til Finnbøle, som er vinterparkeringa langs Jotunheimveien til Valdresflya. Også la vi i vei mot Hølseter. Etter ca. en time var vi framme og  var i gang med å etablere teltleir. Det var stjerneklart og kaldt ute, så kaldt at ski og staver rimet ned med en gang og teltet ble dekt med rimsnø.

Utsikten fra teltåpningen

Familiebilde

Vi sov lenge på lørdagen. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at vi skulle sove helt til halv ti. Dermed ingen vekkerklokke. Men vi trengte vel søvnen. På utsiden av teltet lå landskapet og badet seg i morgensolen. Avreisen ble derfor ikke før kl tolv. Målet for dagen var Storhøliseter via Øyangen, ca. 12 km. Det var nokså krevende og brøyte seg vei. Det var ikke mer snø enn det måtte være, men snøen var løs og vi falt igjennom. Aron fant fort ut at det var lurt å gå bak pulken og der holdt han seg stort sett hele tiden. Innimellom var han ivrig på noe dyrespor som vi krysset nokså ofte, men han var ikke sen om å finne plassen sin bak pulken.

Fordi antall timer med dagslys ikke var mer enn vi trengte, ble det ikke prioritert noe lunsjpause. For meg var ikke dette noe problem, jeg hadde jo rikelig med nøtter og lakris i drikkebeltet, og det var Espen som gikk fremst og brøytet vei. Det begynte og bli skumt da jeg foreslo for Espen at vi skulle sove inne på Storhøliseter, han slet med å holde varmen, særlig på beina, og jeg så at han var nokså sliten. Gutten lyste opp og syntes at det var en fabelaktig idé og motivasjonen hans for å gå litt lenger ble større.

Etter å ha klart og krysse den tynne isen på Vinstra, begynte virkelig dagens store utfordring. Det siste stykket opp til hytta var kronglete. Mye kratt og steinur i motbakke ble en tøff påkjenning for oss alle. Aron var nå blitt veldig sliten og satt seg ned og pep. Espen orket ikke å ha han i pulken, forståelig nok, og det er neimen ikke lett å fortelle en hund at det ikke er langt igjen. Heldigvis er Aron lett å motivere, og etter litt godsnakk strevet også han videre. 1,5 time kavet vi oss oppover. På et tidspunkt måtte jeg ta av meg skiene for å få lagt meg nok frempå. Det skal også nevnes at vi visste heller ikke hvilket av setertunene DNT-hytta befant seg på. Gleden var stor da vi kunne skimte en rød T på en hyttevegg i lyset av hodelyktene - endelig framme. Vi låste oss inn. Temperaturmåleren viste -15 grader inne i hytta og -17 ute. Det gikk med en god del ved for å få hytta nogenlunde varm. Aron sloknet fort, mens jeg fant Den Store Eventyrboka og det ble høytlesninger fra denne fra eventyr som tilhørte barndommen.

Storhøliseter

På søndag gjenstod bare returen tilbake til bilen, ca. 6 km langs en bilvei. Her var det lett og ta seg fram og Aron løp gledelig langt fremfor oss. Det var godt å se den lille valpen så lykkelig og han bar ikke noe preg av gårdagens ettappe. Det låter godt for romjulsturen våres.

Den reelle historien 2:

Når jeg og Marte er på tur er det alltid en viss ambisjon om utfordring med i bildet - om å gjøre turen annerledes enn de forrige. Slik var det også for denne turen. Det blir dermed til at småturene vi har er som store turer i liten forpakning, med akkurat nok tid til at det går. Begrensningene for denne turen var på den ene siden at Marte hadde dagvakt på fredag, og at vi måtte være tilbake i Stange til kl ni på mandags morgen. Når det gjaldt denne turen var det meningen at den skulle være en liten test før romjulsturen i samme område. Vi hadde begge en del nytt utstyr vi ville teste ut, og Aron er tross alt bare et halvt år. Det blir litt til at alle (inkludert han selv) glemmer det litt, fordi han er såpass sterk.

Vi fikk dratt av fra Stange litt over 12 og var framme på parkeringsplassen ved Finnbøle da det mørknet ved firetiden. Første etappe var ganske kort, bare 3,5 km til Hølsætra. Vi slo der opp telt og lagde middag. Det var stjerneklart og vakkert da vi gikk innover. Det var også litt kaldt, og Aron brydde seg lite om at teltet skulle være satt opp før det kunne brukes for ly. Det gjorde også at vi begge måtte opp og slå floke for å få i oss varmen etter at vi hadde lagt oss til i teltet (tiltak, men verdt det). 

Dagen etter var planen å gå til Storhølisæter, men i og med at korteste rute var litt vel kort gikk vi en bue ned til Øyangen, og deretter opp til Storhølisæter på ca 15 km. Vi gikk stort sett i løssnø, og Aron skjønte fort at det var smart å ligge i sporene etter pulken for å spare energi. Unntaket var da han fant ryper. I og med at vi hadde kortfeller og det var løssnø merket vi når det kom bakker, men Huldreheimen er jo ganske flat. Opp fra Øyangen begynte det å mørkne, men til gjengjeld gikk vi opp derifra i oppmerkede løyper. Det ble tungt på slutten av turen, og Aron begynte å si ifra når vi hadde igjen ca. 2 km. For min del ble siste bakken opp til Storhølisæter tung, og det endte med at jeg sovna foran ovnen i hytta på en krakk da vi kom inn. Marte ordnet og styrte med ting heldigvis, flink som hun er, og kvelden ble veldig bra. Usikker på hvor storartet det hadde vært å legge seg i et telt i stedet.

Søndagen var plankekjøring inn til parkeringsplassen, da vi gikk langs en vei og det ikke var så langt. Denne lille turen ble en forsmak på turen i jula, og det var godt å se at Aron gikk såpass godt. Samtidig er jeg spent på å gå med tung pulk og med flere netter i telt i 20 minus (som det er meldt per idag). Kan bare si jeg gleder meg til utfordringen.