tirsdag 28. oktober 2014

Et essay om det å finne kreftene

Noen ganger trenger kroppen å bare roe seg helt ned litt. Ikke det at jeg har en hektisk hverdag, for det er ikke tilfellet. Jeg har kun meg selv å fokusere på, og vesle Aron da - eller Satan, som han er kjent for på folkemunnet. Er jeg ikke heldig? Jo, det er jeg. Og det er slik jeg liker å ha det; meg selv i fokus og bare gjøre det som jeg selv vil. Greit da, jeg er jo ikke singel. Men siden kjæresten min har flyktet fra landet og befinner seg nå i et helt annet kontinent, så er dette situasjonen min her og nå. Dette er ikke noe nytt, for det er slikt jeg er vant til å ha det. Når det er sagt så liker jeg å ha fokuset rettet mot andre mennesker. Jeg liker å være en venn og jeg trives med venner omkring meg. Til tross for dette har jeg nokså ofte et behov for å være alene - spesielt etter sosiale settinger. Nå tror du kanskje at jeg føler meg ensom eller har blitt deprimert, men det har jeg ikke. Situasjonen er verre enn som så. Overtreningen har satt sine spor og gjort meg kraftløs. Etter overtrening kommer en periode med undertrening, som er tilnærmet treningsfri periode. Jeg hater og være overtrent og ikke være stappfull av energi. Da er jeg ikke meg selv og det kjennes ut som om jeg ikke befinner meg i min egen kropp.




Eller er jeg det? Er jeg virkelig overtrent? Joda, mest sannsynlig er jeg nok det, men det kan også være noe annet som er årsaken til energinmangelen: mangelen på fjelluft. For meg er den livsviktig. På lik linje som mennesker trenger vann for å kunne leve, så er jeg avhengig av frisk og ren, gjerne tynn, fjelluft - Jotunheimluft! Men jeg tror skogluft og lukta av barnåler også kan fungere. I så fall har jeg reist opp til hytta for å fylle opp energilagrene. Her kan jeg være helt alene, på en riktig måte. Og selv om hytta har flere fasiliteter enn portnerboligen på Stange, så kjenner jeg at det beroligende å reise opp hit. Fyre i peisen, tenne lys, løse kryssord, høre vinden rive tak i hytteveggen, se på TV og drømme meg bort over Cecilie Skogs reise over Sydpolen. Særlig på tur med Cecilie har jeg det fint. Da sitter jeg i teltet sammen med henne og virkelig føler at vinden river tak i teltet. Kulden. Snøen. Tankene.


For første gang har jeg ikke pakket med treningsklær, og allikevel føles det ikke som om det er noe som jeg har glemt å ta med meg. I stedet har jeg tatt med bålkjelen, fjellsko og tarp. Og nå som jeg sitter her ved bålet, ca. 5 minutter gange fra bilen, så kjenner jeg at lagrene fylles. Her, midt i skogen, på en liten kolle uten utsikt. Var det kaffen som ga meg energi? Brødskiva jeg nettopp hadde grillet på bålet? Freden jeg føler når jeg sitter slik og bare ser på bålet? Sola som ikke skinner men som på en måte er her allikevel? Kanskje er det helheten..? Uansett hva det er så føler jeg det hjelper. Og mens jeg skriver får jeg sortert tankene mine. Reflektert med pennen i hånden. I morgen er det mandag og en ny uke står for dør. Jeg står klar i døra med joggeskoene på.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar