Om det å bevege seg uten for Jotunheimens grenser...

Noen ganger må man bare prøve noe nytt. Nye ting er bra, og nye impulser kan gjøre godt. Denne gangen dro jeg på tur utenfor Jotunheimen...

Sammen med Espen, Lone og Rine var planen å reise til Rondane for helgen. Det er over en måned siden jeg har vært i fjellet sist, og jeg kjente på meg at kroppen virkelig trengte påfyll av høyfjelluft og motbakke i beina. Utfordringer var å komme seg vekk fra Sogndal, da min kjære Frida ikke ønsket å leve lenger. Huff... Onsdag kveld strøk jeg henner varsomt på panseret og hvisket henne inn i sidespeilet om planene jeg hadde for helgen. Jeg lovet henne frisk fjelluft og påfyll av olje. Vinterdekk skulle hun også få hvis hun bare ville starte på fredag.

Fredagen kom med nattefrosten. Espen skiftet dekk på Frida, mens jeg pakket sekken. Etter å ha pakket bilen til fjelltur, var det klart for den store testen: ville Frida starte? Hun hostet og harket litt. Jeg hørte hun presset seg selv til det ytterste. Jeg gjorde mitt beste for å hjelpe henne. Trykket gasspedalen helt inn. Fortalte henne om hvor fint vi skulle få det. Om fjellene. Eventyret kunne ikke stoppe her. Snille Frida, vi kan klare dette!

- Brooom!
- Jaaaa!!! Rondane neste!

True love!

Vi parkerte på Spranget og gikk grusveien inn til Rondvassbu. Etter å ha funnet oss en seng, spist litt mat og pakket tursekken, var Epsen og jeg klare for å gå en liten tur. Klokka var da allerede passert 1600.
- Vi bare går litt oppover mot Storronden og ser hvor langt vi kommer, sa jeg.
Men både Espen og jeg visste at når jeg først begynner å gå, skal det mye til før jeg snur før jeg har nådd toppunktet. Vi var forberedt på å gå i mørket, hodelyktene lå lett tilgjengelig i sekken. Så vi gikk oppover mot Sorronden (2138 moh) i solnedgang.

Opp mot Storronden i solnedgang.

Jo høyere opp vi kom, jo sterke ble vinden. Vestavind. Vestover, over Veslesmeden, lå det lav skydekke og snø. Jeg så for meg senario hvor vi ville få whiteout i tillegg til mørket. Var det så lurt å gå helt opp til toppen? Jeg tenkte for meg selv: "nå snur vi. Dette er bare tullete." Jeg vendte om og skulle til å ta ett skritt nedover. Det var på tide å snu. Men kroppen lystret ikke. Eller kanskje var de hjernen? For jeg fortsatte bare å gå oppover, opp til toppen.

Nesten på toppen.

Storronden (2138 moh)

Vinden var så sterk på toppen at det var vanskelig å holde seg på beina, og mørket kom raskt på. For å være sikre på turen ned, ønsket vi å komme oss ned til 1768 moh, før det ble helt mørkt. Der hvor snøen var hard kunne vi løpe. Ellers gikk vi så fort vi kunne. Steinene var tynt isbelagt, og sammen med vinden, gjorde det til at vi fallt en del. Men vi klarte å komme oss ned til 1768 og skrudde på hodelyktene der. Da kunne vi endelig slappe litt av.
Tid: 3,5 t.

Mens Espen og jeg hadde vært ute og gått tur, hadde Lone og Rine funnet veien inn til hytta. Resten av kvelden ble derfor brukt til middag og kortspill.

På lørdagen gikk vi alle fire opp til Vinjeronden (2044 moh) og videre til Rondeslottet (2178 moh). Skiftende vær, litt vind, -1 og sol innimellom. En rolig og fin tur.
Tid: 7,5 t.

Lone og jeg på toppen av Vinjeronden. 

Espen og jeg på Vinjeronden. 

@Rondeslottet

Rødvin, casino og pensum?

Søndagen gikk vi bare tilbake til Spranget igjen, hvor Frida ventet på oss. Det virket som om både to- og firebeinte hadde det godt av å komme seg opp i fjellheimen igjen. For denne gangen startet Frida med én gang jeg vridde om nøkkelen...