mandag 29. september 2014

Med tarp og fiksestang i Vassfaret

Denne helgen var satt av til Jotunheimen med Lone, og Aron skulle også få følge med. Heldig som jeg var fikk jeg nokså fritt spillerom på hvilke topper vi skulle gå, men området var grenset til Valdresflya-området. Jeg så meg ut noen topper i nærheten av Glitterheim og begynte å glede meg til denne helgen: tur med Lone og nye 2000-meters topper i samlingen min – prima! Men da helgen nærmet seg spådde yr.no snøvær og vind opp til 26 s/m ved Glittertinden og igjen måtte helgeplanen endres..

Cecilie Skog ble byttet ut med Lars Monsen, klatretauet med fiskestang og tarpen ble en erstatning for teltet, sammen med Jonas Alaska, bestekompisen til Lars Monsen. Destinasjonen ble Sør-Valdres, nærmere bestemt Vassfaret ved Hedalen.

Fredag 26. september

Fredag ettermiddag ankom jeg Vassfaret. I det jeg stoppet for å betale vegavgiften, spydde Aron i buret sitt. Inn ved Storekrakvegen stoppet jeg bilen, tittet på kartet som jeg hadde fått kjøpt på bokhandelen på Dokka i en halvtimes tid, før jeg bestemte meg for å ringe Lone og høre hvor langt hun hadde kommet. Hun var på villspor og hadde kjørt for langt. Jeg så for meg at jeg måtte vente minst to timer før hun ankom Vassfaret, så jeg bestemte meg og lage camp på andre siden av elva mens jeg ventet, til tross for at vi egentlig hadde bestemt oss for å ligge ved Storekrak i natt. Men Lone spolte seg oppover og innover dalene og ikke før jeg hadde rukket og feste tre av fire hjørner på tarpen stod Lone allerede der, blid som ei sol. På grunn av vinden som også herjet her,  valgte vi heller å slå opp teltet som Lone hadde med. Det ble en helaften tacorama inne i teltet før Lone sloknet i soveposen og jeg ble liggende våken og studere kartet. 
Tacorama på en fredag

Tommel opp for taco på tur

 Lørdag 27. september

Jonas Alaska disket opp egg og bønner til frokost, ikke normal turkost for Lars Monsen, mens Aronsen forsynte seg godt både fra Lones og min avføring. Så pakket vi sammen utstyret og kjørte videre oppover Storekrakvegen og parkerte ved bommen ved Bogsætra. Siden vi skulle bevege oss litt over tregrensa og på grunn av vinden som fortsatt var, så valgte vi å ta med teltet videre og la igjen tarpen i bilen. Fra bommen tuslet vi videre oppover grusveien og fulgte etter hvert stien oppover til Storekrak. Inntil hytteveggen til Storekrakkoia spiste vi lunsj og fyrte opp primusen så vi fikk en kaffekopp. Utrolig herlig å bare sitte i inntil hytteveggen og kjenne varmen fra solen i nydelige høstfarger og være på en tur hvor klokken, tiden og planleggingen er lagt bort.






24 grader i hytteveggen


Etter en god pause ble det litt "elle melle, deg fortelle" på veivalget videre. Vi fulgte stien mot Buvasskoia og gikk inn til Fiksetjernet hvor vi la fra oss sekkene og testet fiskelykken.





Etter fire kast med fiskestanga konstaterte vi at her var det ikke noe fisk å få i dag, så vi satte oss heller ned i lyngen og skravlet litt i stedet. Vi hadde begge et ønske om å brenne bål denne kvelden. Dermed måtte vi ned til tregrensa igjen. Fordi kartet mitt ikke dekket området lengre sørover enn til Fisketjernet, så valgte vi å gå tilbake samme veien som vi kom og slo leir rett nedenfor skoggrensen. Her blåste det mye mindre og til vår store glede lå det allerede en stor haug med ferdig snaket ved til oss. Dermed slapp vi vedsankingen og all jobben som følger med ved å ha et solid bål utover kvelden. Kanskje ikke helt i Monsens ånd å bruke ferdig sanket ved, men det var helt og holdent i min og Lones ånd, så da ble det slik. Etter vi satt opp teltet sånn nogen lunde bra midt i blåbærtuene, fikk vi fyr på bålet og grillet bakt potet med diverse snasendt tilbehør. Til dessert var det solide mengder med kokt fløte, såkalt panna cotta, og blåbær. Mørket kom sigende og stjernehimmelen stod høyt på himmelen. Da vi nesten hadde brent opp all veden pusset vi tennene og la oss i soveposen i teltet. Men vi sparte nok ved slikt at vi hadde til i morgen tidlig.












Søndag 28. september


I natt blåste det opp på nytt. Innimellom føltes det som om vinden filleristet teltet. Men inni teltet var det lunt og godt. Da vi sto opp i dag hadde vinden løyet ganske bra, så vi satte oss ut og fikk fyr på bålet igjen og brant opp resten av veden mens vi spiste havregrøt og drakk kaffe. Etterpå gikk vi en tur opp til Ørneflag (1243 moh). Her blåste det skikkelig kraftig så visiten ble kort. Tilbake ved sekkene våres og den nedpakkede campen satte vi oss ned og spiste lunsj, før det bar nedover til bilene. Ble en liten sosial pause på Statoil på Bagn før vi skilte lag og dro hver vår vei: Lone til Geilo og Aron og jeg til Stange.





Slik så vi altså ut på søndagen.

Ruta våres.

søndag 14. september 2014

Austanbotntind-traversen

Endelig skulle godværet ankomme samme helg som jeg hadde planlagt helg til Jotunheimen. Og jeg må si det var verdt ventetiden da naturen og været virkelig gjorde turen til en naturopplevelse utenom det vanlige.

Skjalg kom med toget fra Oslo til Stange og sammen kjørte vi opp til Jotunheimen, nærmere bestemt Hurrungane og Berdalsbandet, hvor vi fant Tina og Caroline som var i full gang med middagen. Sola hadde allerede rukket og forsvinne bak Jostedalsbreen og hodelykta måtte lirkes fram fra sekken. Etter vi hadde inntatt måltidet dukket nordlyset opp. For første gang i mitt liv fikk jeg endelig oppleve dette nydelige fargespillet på himmelen. Et gammelt sagn forteller om at for mange samer representerte nordlyset sjelene til de som var dødeFor meg var nordlyset Slingsby selv som ønsket oss god tur og lykke til med Austabotntind-traversen. Det var vanskelig å legge seg i teltet da sjølveste Slingsby viste seg på himmelen.




Etter 3,5 time med søvn ringte vekkerklokka, eller mobilen om du vil. Jeg trengte 10 min ytterligere slumring for i det hele tatt å klare og åpne øyelokkene. Så var det bare å få igang gassbrenneren og koke havregrøten. Planlagt avreise var kl. 0500, men denne trøtte gjengen forlot ikke campen før  kl. 0540.


Samtidig som sola jobbet seg opp over fjelltoppene, jobbet også vi oss oppover Austanbotntind S2. Forøvring er jeg litt usikker på om det er Austabotntind eller Austanbotntind som er det korrekte navnet - arrester meg gjerne. Tåka lå som en tykk grøt over toppene og jeg håpet inderlig på at over tåka ruvet toppene som utgjør Austabottstindane. Tempoet gikk ikke fort, og etter å ha passert noen utsatte punkter rett sør for toppen Austanbotntinden S2 (2020 moh) kom det både ett og to taulag bak oss, derav det ene bestod av ingen ringere enn Anneli. Hun travet elegant forbi mens vi bega oss opp på ruta videre som var beryktet for fin klatring gradert 5-. Graderingen kan jo diskuteres men myten om klatringen kan konstanteres.



Skjalg ned rappellen

Nøtte-mor

Tina leder opp til Søre

Skjalg the man


Tina cruser oppover mot Søre

S1 i tåka

Da vi hadde unnagjort klatringen og fått i oss et par brødskiver, tuslet vi videre opp til Søre Austanbotntind (2103 moh). Tåka hadde lettet og forann oss var det nydelig utsikt mot Store Austabotntind og Hurrungane forøvrig. Jeg tror jeg mistet pusten litt, så fantastisk var det.
Panoramautsikt fra Søre over V0 og Store og selvfølgelig hele Hurrungane

V0 og Store med Storen i bakgrunnen

The GoPro-girls 

Et mis-/vellykket forsøk på selvutløserbilde

Fra Søre var det morsom balansering på eggen bortover. Jeg kan forstå at noen ønsker å sikre over her for det gikk rett ned på begge sider og enkelte steder var eggen virkelig smal, men vi valgte og ikke bruke tauet her. Da vi møtte veggen opp til V0 slapp vi oss bokstavelig ned (for det var det vi gjorde, hang i armene ned) til hylla på høyre side og kløyv gjennom en liten kamin før vi kom inn på ryggen igjen og Skjalg ledet neste taulengde videre opp til Austanbotntind V0 (2175 moh). Caroline fikk grønt lys på å lede taulaget mitt, som bestod av Caroline og meg selv. Fra V0 var det plankekjøring bort til selveste Store Austanbotntind (2204 moh). Endelig befant vi oss på toppen - for en lykkefølelse og for en nydelig topp! Men vi måtte skyndte oss videre for klokka hadde på et magisk vis klart å blitt 1808 og det ville ikke være mange timene før sola ville forsvinne og mørket ville trenge på.
Opp til V0



Kjæresteparet på toppen av Store Austanbotntinden

Panorama

Alle er blide og glade på toppen

Returen tilbake til teltet via Vestre Austanbotntinden (2100 moh) og Vestraste Austanbotntinden (2020 moh) foregikk i magisk solnedgang og på nytt ble jeg overveldet av hvor vakker naturen er. Vi måtte stoppe og ta bilde gang på gang. Omtrent kl. 2130 var vi tilbake teltet og vi heiv i oss linsesuppe under en storslagen stjernehimmel før vi fant soveposen.
Caroline ned fra Vestre

Vestraste Austanbotntind


Solnedgang over Jotunheimen

Traversen





I dag sov vi helt til kl. 0900. Jeg stod opp og kokte kaffe og koste meg i solsteiken i selskap av Caroline. Etterhvert kom Tina ut av teltet og til slutt kom også Skjalg da vi lokket han med havregrynsgrøt. Så pakket vi sammen teltet og Caroline og jeg tok et forfriskende bad i fjellvannet like ved. Til slutt ventet den eviglange bilturen tilbake til mor hvor middag og eplekake ventet.
Morgenkaffen i sola


Tina har laget en film fra turen som absolutt er verdt å se, bare klikke her.
Også har jeg laget en film her.