torsdag 31. juli 2014

Romsdalseventyr blir til teltliv i Hurrungane

Romsdalsturen med Siri stod endelig snart for dør. Vi håpet på godvær, for nå skulle det klatres. Målet var å bli fjelldronning, bestige de syv klassiskerne som befinner seg i Romsdalstindene; Romsdalshorn (1550 moh), Store Vengetind (1852 moh), Store Trolltind (1788 moh), Kvanndalstind (1744 moh), Juratind (1712 moh), Kongen (1614 moh) og Dronninga (1544 moh). Romsdalshorn ble besteget i fjor sammen med bestefar (les om turen her), så vi hadde bare seks topper igjen og ni dager å ta av. Bestemor og bestefar skulle også komme og møte oss i Åndalsnes fra søndag til tirsdag. Bestefar skulle bli med oss opp Store Trolltind og gjenta suksessen fra i fjor da han debuterte som klatrer opp Romsdalshorn. Værmeldingene for Åndalsnes og Romsdalen bød ikke på klatring i Romsdalsalpene. Da vi var klare for å reise til Åndalsnes torsdag ettermiddag påstod fortsatt  yr at vi kunne ville få finvær på fredag og kanskje lørdag, ellers regn, vi hadde virkelig håpet at yr skulle ombestemme seg. Ved Vinstra bestemte vi oss for å ta av ved Otta og følge rv 55 til Turtagrø istedet. Da kunne vi bestige Store Skagastølstinden (2405 moh) først, så kunnne vi se om værmeldingene for Romsdalen bedret seg på lørdag, hvis ikke kunne vi bare bli ved Turtagrø og heller klatre på 2000-meterstoppene i Hurrungane.

For utenom været var det et hinder til i løypa: jeg hadde blitt syk. Snørrete, hoste, tett og feber. Jeg tenkte som så at ingen ting vil gjøre med friskere enn å komme opp i fjellheimen. 

Fredag 25. Juli 2014 kl. 1154

Værmeldingen påstår at det skal regne i Romsdalen hele neste uke og det ser ut som at målet om å bli fjelldronning blir utsatt i år også. Typisk, nå som det har vært tropevarme i hele Norge over en lengre tid. Men været er det ikke noe man får gjort noe med. Det er som det er, dessverre. I stedet må man løfte blikket opp og lete etter andre alternativer. Okey, kanskje vi ikke løftet blikket så veldig opp, for det kom vel ikke som en overresakelse at vi ble trekt mot Jotunheimen og Hurrungane. Så da vi kom til Otta svingte vi av E6 og siktet oss inn mot Sognefjellet i stedet, i all håp om å bestige Store Skagastølstinden i morgen med planlagt avreise fra Turtagrø kl. 0400. Jeg krysset alt jeg hadde i håp om at sykdommen ville gi slipp til i morgen. Da vi kom fram til Turtagrø kl 2310 i går natt, var det bare å få satt opp teltet så fort som mulig og få lagt seg i soveposen, slik at vi i det minste ville få 3,5 time med søvn. 

Da vekkerklokka ringte kl 0320, måtte det diskuteres. Skulle vi ut på tur eller bli i teltet? Yr.no mente det kunne komme regn fra kl 1400 og muligens regn og torden. I tillegg hadde ikke jeg ikke akkurat sovet meg frisk på de få timene med søvn. Dermed ble topptur til Storen satt på vent inntil videre. Nå skulle vi jo tross alt bli her litt over en uke og stresse med tur opp til Storen i dag var ikke nødvendig når kroppen ikke var frisk. Jeg hadde aldri klart og begi meg utpå en 12-15 timers tur i den tilstanden jeg nå befinner meg i. Dermed blir det teltdag på meg med full fokus på hvile. Siri har tatt seg en løpetur. Jeg håper jeg er såpass bra i morgen at jeg klarer å gå Soleibotntind-traversen. Den turen tåler litt regn også. Jeg har også en ambisjon om å bestige de resterende toppene jeg har igjen i Hurrungane i løpet av turen, nå som vi ikke får blitt fjelldronninger. Men det har jeg ikke fortalt Siri om enda. Jeg får heller ta en dag om gangen. For utenom været, så må jeg jo også bli frisk først. Men rute er i det minste tegnet opp og gått gjennom, sånn for sikkerhetens skyld.
Full kontroll over været på Storen fra teltet

Siri skriver opp veibeskrivelsen for Soleibotntind-traversen. Alt kan, og aller helst bør, noteres, mener Siri. Dessverre hadde hun glemt igjen notatboka si hjemme.

"Kveldssolen rød gjør morgendagen bløt"


Lørdag 27. Juli 2014

Les om turen over Soleibotntindtraversen her

Søndag 28. Juli 2014 kl. 1507

I dag har vi drukket kaffe, spist en god porsjon med havregrøt - særlig Siri og hatt et forfriskende og absolutt trengende bad i elva. Ellers har vi fått flytta på teltet litt, for Siri syntes at underlaget ikke var flatt nok. Sånne bamseliggeunderlag-folk altså, alltid må de ha det så flatt som mulig... Vi har også fått besøk av ei vennine av Siri, Torunn, som jobber på Skogadalsbøen i sommer. Hun tok seg en sporty løpetur over Keiserpasset og til Turtagrø og tilbake mellom frokost- og middagsserveringen. Ellers har vi spist stekt egg til lunsj, tatt en liten blund og senere venter det pannekaker til middag. For en dag! Vi er litt spente på hvordan været utvikler seg. Det ser ikke ut som det blir like bra som langtidsmeldingen spådde. Slik som det ser ut nå skal det komme regn hver dag, omtrent midt på dagen. Det er langt i fra hva som er ønskelig fra våres side, da vi mer enn gjerne kan tenke oss å ha tørt fjell når vi skal opp på Storen. 

Badebassenget våres


Siri leser dagens vers far "bibelen".

Pannekakebaker

Mandag 28. Juli 2014 kl. 2141

Egentlig hadde vi på vekkerklokka kl 0320 i natt, med Storen som vårt mål for øyet.  Men etter en siste oppdatering på yr ble svaret klart: ingen topptur på Storen i dag heller. Dermed sov jeg til kl 0730 i stedet. Hva er det med denne feigheten ovenfor Storen? Hvorfor går vi ikke bare? Hva så om vi må snu på grunn av været, men da har vi i alle fall prøvd. Å sitte i teltet og se på været som kommer eller som ikke kommer er ikke å prøve. Jeg pleier da aldri å holde igjen for en tur. Men i morgen skal vi avgårde. Vi har sett oss lei av feigheten og tafattheten våres. Vekkerklokka er satt på kl. 0320.

Vi tar opp kampen mot været. "Jeg tror jeg liker dårlig vær bedre enn andre. På sett og vis har jeg nok akseptert at det må være slik. Det er det dårlige været som gjør det gode godt." Erlend Loe

Therese Johaug i kjent driv

Team Kjøren på løpetur inn i Helgedalen for å vekke beina og kroppen
Tommel opp for Storen i morgen

Tirsdag 29. Juli 2014

Kom vi oss opp på Storen eller ei? Les mer her

tirsdag 22. juli 2014

Vinjerock 2014

Vorspeilet vår nå over og nå skulle festen starte - Vinjerock 2014 stod for tur!

Torsdag

Pernille, Amund og jeg gikk ned fra Svartdalen kl 1200 og tok båten fra Torfinnsbu til Eidsbugarden kl 1520. Vi var ikke de eneste Vinjerockerne på M/B Bitihorn akkurat. Vi var veldig spente på hvor mange som hadde lagt seg inntil teltet til Pernille og Amund og om det da ville være plass til oss andre. Været så lovende ut, men da vi rundet Galdebergodden så vi hva som møtte oss: en vegg av regn lå inne ved Eidsbugarden. Og jeg som mer enn gjerne skulle ha tørket teltet som lå gjennomvått i sekken til Amund. Etter en etterlengtet og høyt trengende dusj lettet været og Vinjerock 2014 var i gang!

Fredag

Jeg våknet kl 0445 og fikk ikke sove igjen. Lå to timer i soveposen før jeg vekket Guri og gikk en tur med henne. Da jeg kom tilbake til teltet hadde Espen laget omelett til frokost- nam! Jeg var gira på løpetur og hadde sett meg ut Galdebergtinden (2075 moh) som mål. Espen, Andreas og jeg la ut på tur. Startet langs Bygdin og opp Høystakka. Dere skulle ha sett smilet til Espen da vi ble enige om å løpe en rundtur som ville være litt snillere sånn høydemeter-messig.



Når jeg er sliten og vil hjem, finner gutta raskeste vei tilbake. 


Sliten Kjøren etter 20 km løping
Deilig med en dukkert, syntes Andres.
Ikke en like ivrig badenymfe på vei til å gjøre et svalestup

Ruta
Vintage Truble
Høydepunktet med Vinjerock: Timbuktu
Gøy på festival
Lørdag
Multisportkonkurranse! Kjempegøy, selv om Team Kjøren ikke kom på pallen!
Team Kjøren

Bomba!

Svartdalstraversen 16. juli 2014

Vinjerock-vorspeil 2014 del II!

Litt usikker på hva traversen skulle hete, eller hva den forsåvidt heter. Svartdalen øst på langs? Svartdalen høyt og lavt? Vær så snill, ikke arrester meg på navnet. Jeg kjenner at det er ikke noe jeg orker og vie mange tanker til akkurat denne funderingen.

Uansett, etter Torfinnstindane på søndag ble det hviledag på mandag grunnet dårlig værmelding: regn, lyn og torden, i tillegg stil slitne og støle bein. Vi sov lenge og nøt en regnfull formiddag inne i den koselige lille stua på Torfinnsbu, men lyn og torden fikk vi ikke dessverre. I stedet lettet det litt utover mot ettermiddagen, så vi gikk en liten tur med Guri østover langs Bygdin. Jeg ønsket derimot å gå vestover, inn Langedalen, forbi Langedalstjernet (1513 moh) og gjøre unna en snarvisit på Søre og Midtre Langedalstinden (2030 og 2045 moh). Men det var nok best å holde rastløsheten inni meg for å ikke skremme turfølget.


Skimter M/B Bitihorn såvidt i tåka


This is how Sexy-Jenny are feeling today: sexy!



Guri-jenta og Amund-gutten

Idylliske Torfinnsbu med Torfinnstindane i bakgrunnen
Det regnet også på formiddagen i går, så vi utsatte turen inn til Svartdalen til kl 1300. Turen tok tre timer og vi fant en fin teltplass ganske langt nord på østsiden av vann 1475 moh. Været holdt seg en liten time mens vi fikk satt opp den gjennomvåte teltet så det tørket litt, før regnet kom over oss på nytt. Resten av kvelden ble brukt til å høre på lydbok i teltet.

And this is how Sexy-Jenny feels today: even more sexy. #vepsestkk #allergisk


Fikk også vepsestikk på leggen i tillegg til ansiktet - allergisk?  
Tommel opp for lydbok i teltet
I dag stod vi opp kl 0630. Jeg regnet med at Pernille og Amund ville bruke litt lengre tid på frokosten enn meg; hvaregrøt vs. frokostkjeks - lett match! Derfor ble jeg liggende i soveposen helt til kl 0715. Vi pakket sekkene og gjorde oss klare til en tur som jeg regnet med ville ta rundt 12 timer. Det var tåke og lavt skydekke på morgenen, men yr.no hadde lovet oss sol og fint vær, så vi regnet med at dette kun var litt fuktighet som hang igjen i lufta etter to dager med regn. Det viste seg at vi fikk rett, og tåka lettet utover morgentimene. Før vi hadde nådd toppen av Kvitskardstinden (2193 moh) var allerede t-skjorta på. Turen opp til Kvitskardstinden var forholdsvis grei. Veldig mye løs stein gjorde det litt ubehagelig når det ble bratt. Vi brukte rundt 3,5 timer opp til toppen. På toppen tok vi nistene våres fram og til Amunds store fortvilelse (og våres andres også forsåvidt) oppdaget han at posen med mat ikke lå i sekken. Ikke en god følelse når man vet at man skal være ute i 12 timer. Men han fikk et polarbrød av den solide matpakka til Pernille (les: 3 polarbrød) og ellers levde han på nøtter og en pose med Godt&Blandet.


Opp siste snørenna før toppen av Kvitskardstinden
Kvitskardstinden
Utsikt til Torfinnstindane
Mesmogtinden og Langedalstinden
Fjellfie på Kvitskardstinden
Fjellfie på Kvitskardsokselet
Kvitskardsokselet
Opp ryggen på Mesmogtinden
Etter lunsjpausen gikk en rask tur nedom Kvitskardsokselet (2065 moh). Det tok omtrent 25 min opp og ned. Deretter var det å komme seg videre til dagens store utfordring: Mesmogtinden (2264 moh). Fra Kvitskardstiden så den krevende ut flere steder og vi viste at det var her vi ville bruke mye tid. Klyvingen opp første delen av ryggen gikk veldig greit. Noen varder her og der. Vi fulgte ryggen litt for langt opp og vips var vi forbi der vi skulle ha krysset over til vestryggen. Jaja, shit au... Vi valgte og bare fortsette videre oppover. Klyvingen så i for seg grei ut. Vi gikk litt vestover under en steil og krevende vegg. Klatret oss litt fast og måtte ta en ca. 20 m rappell ned i en renne som tok oss enkelt opp til toppen. Takk og lov for at vi hadde med tau! Hjelmen var også god å ha. Etter en god del klyving, klatring og ikke minst kaving var vi endelig på toppen av Mesmogtinden (2264 moh) og det føltes helt fantastisk! Selv om det så nesten helt umulig ut fra Kvitskardstinden så kommer man langt med en god porsjon stå-på-vilje - helt til topps til Mesmogtinden til og med! Her ifra måtte det bare være plankekjøring videre...



Nesten på toppeb av Mesmogtinden
Ups, her må vi ned litt...

Hurra, vi klarte det! 2264 meter over havet (Mesmogtinden)
Langedalstinden neste stopp!
Videre var det enkel klyving ned til skaret mellom Mesmogtinden og Langedalstinden. Vi møtte en guidet gruppe som var på vei opp som kom fra Svartdalsbrean og hadde merkelig nok satt opp tau. Sammenlinget med det vi hadde klatret uten tau, var både Pernille, Amund og jeg helt enige om at tau der var bare overfladisk. Raskt videre opp til Langedalstinden (2206 moh) som ble min 2000 meters topp nr. 100 (fant jeg ut i ettertid) - HURRA FOR MEG! Bare 285 topper igjen... Videre til Søre Svartdalspiggen (2065 moh) og Midtre Svartdalspiggen (2065 moh). Å gå lang eggen gikk som en lek. Men så kom Store Svartdalspiggen for tur. Den stod der som en truende vegg. Vi måtte forlate eggen og klyve rundt og opp toppen. Litt ubehagelig enkelte steder fordi det var løs stein enkelte steder. I tillegg begynte vi å bli nokså slitne og til og med jeg var lei av i klyve i steinura. Nå ville jeg bare opp på toppen og komme meg ned tilbake til teltet.
Røyskatt i røysa
Søre Svartdalspiggen
Amund fikser varden på Midtre Svartdalspiggen
Neste stopp: Store Svartdalspiggen

Enedlig på toppen av Store Svartdalspiggen
Da vi endelig stod på toppen av Store Svartdalspiggen (2174 moh) hadde vi vært ute i litt over 10 timer. Hverken Store eller Nørdre Svartdalspiggen er nye topper i samlingen. Jeg minnes om en sommer i 2011 hvor disse to toppen ble besteget med Espen og Emma. Det å ta seg bort til Nørdre Svartdalspiggen (2137 moh) var ingen krevende affære. Vestlandsværet kom snikende innover og dagen bgynte å bli over, men vi var på langt nær ikke ferdige med turen. Vi måtte ned fra Svartdalsryggen og komme oss ned til T6 gjennom Svartdalen og tilbake til teltet. Føttene var såre og beina bare gikk av seg selv. Etter 14 timer var vi endelig tilbake til teltet. Flinkeste Guri hadde vært alene hele tiden, men det var nok litt i det lengste laget. Gjennsynsgleden var i alle fall stor om ikke annet. Det var en herlig følelse å ta av seg fjellskoa og dyppe føtte i frisk fjellvann og ikke minst spise middag og legge seg i soveposen. Hvordan Amund klarte å gå den lange turen i hele 14 timer annet enn sukker å brød fø seg på, er for meg helt uforståelig. Men turen var utrolig fin og passe utfordrende, både fysisk og psykisk.

En litt mettatt gjeng på Nørdre Svartdalspiggen
Ned fra Nørdre Svartdalspiggen. Gjende sees i det fjerne 
Rype. Kan det være rypeår i år tro?
Svartdalen var lang å gå tilbake

Amund synes det smakte godt med mat.


Ruta våres: