Tverrbottindan 27. august 2013

Etter to timer med søvn i natt, stod jeg opp til slutt klokka 0530. Avreise fra Sogndal kl 0600 til Leirvassbu, denne gangen sammen med Caroline. Planen var å parkere bilen ved Presten (1511 moh), og gå ryggen opp til Midtre Tverrbottind Sør (2106 moh), videre til Midtre Nord (2151 moh), Store Tverrbottinden (2161 moh) og til sist Vestre Tverbottind (2110 og 2013 moh).

Etter en liten feilvurdering parkerte vi ved det vi trodde var Presten, men som viste seg å være ved Sletthamn, noe som førte til at vi kom opp på Store Tverrbottind og ikke Midtre Sør. Men det gjorde ingen ting for våres del. Været var aldelses ypperlig og vi hadde hele dagen på oss. Derfor satte vi bare igjen sekkene ved Store og gikk bort til Midtre Nord og Midtre Sør og tilbake igjen. Da vi kom tilbake til Store gikk vi videre til Vestre-toppene. Ut til Vestre 2113 moh fra Vestre 2110 moh var det en morsom passasje, men en luftig liten hammer. Det kilte litt i magen når vi kløy over den - dagens lille høydepunkt. Etter å hå brukt god tid på samtlige av toppene tuslet vi ned til Leirløyfte og ned til bilen igjen. Underveis vardet vi litt, fordi vi syntes at stien ned burde være allemannskjent.

Fin og behagelig tur i godt selskap!
Tid: 8,5 t med pasuer.

Hvor skal vi gå?

Store Tverrbottind

Store Tverrbottind

Midtre Tverrbottind Nord

Midtre Sør, 2000m-topp nr 50 - sjekk!

Fra Midtre Sør med utsikt bort til Midtre Nord og Store Tverrbottind

Caroline over den luftige passasjen til Vestre 2113

"Hammeren" passeres

5 topper i dag

(...) og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Svellnosbrean rundt, 23. august 2013

Nytt skoleår og tilbake til Sogndal for høsten. Etter en uke med høstvær, kom endelig sommerværet tilbake. Trolig tok Tina med seg det gode været fra Lofoten. Uansett, når høsten nærmer seg gjelder det ikke å kaste bort finværet. Man vet aldri hvor lenge det varer og hvor mange sjanser man får. Denne høsten har jeg satt meg to mål: Austabotntind-traversen og Svellnosbrean rundt. 

Tina og jeg reiste opp til Visdalen og campet ved Spiterstulen torsdag kveld. Opp kl. 0530 fredag morgen med avreise kl 0630. Krysset Visa og fulgte den tydlige stien opp mot "Eventyrisen". Videre klyving opp på Tverråtindryggen på østsiden av ryggen, for så følge ryggen opp til den østre fortoppen (2166 moh) og videre til Midtre Tverråtinden (2302 moh), som har navnet Østre Tverråtinden i "Klatreføreren for Jotunheimen" (2005). Videre gikk vi eggen vestover med en ca. 20 m lang rapell ned en bratt hammer. Etter rappellen fulgte vi eggen videre opp til Store Tverråtinden (2309 moh), med klyving grad 1-2 i dels løst fjell opp nordryggen til Nørdre Tverråtinden (2210 moh). 

Tina rappellerer ned hammeren.

Tina på toppen av Store Tverråtinden, med Galdhøpiggen på andre siden av breen.

Klyving opp til Nørdre Tverråtinden, Svellnosbreahesten (2181 moh) i bakgrunnen.

Steinøya med navnet Svellnosbreahesten (2181 moh) ble ikke besteget på grunn av tidspress. Dermed gikk vi rett til Ymelstinden S2 (2207 moh) med en del klatre-/klyvepartier, og Ymelstinden S1 (2205 moh), som var noe ubehagelig. Til dels luftig var det også opp til Storjuvtinden (2344 moh). Derifra en ca. 60 m rapell ned til eggen til Galdhøpiggen. Vi delte denne rappellen i to, noe som gikk veldig fint. Klokka hadde blitt mye og vi begynte å få dårlig tid. Neste topp var Galdhøpiggen (2469 moh) som skulle nåes via sørøstveggen, med et opptak på grad 2-3 i starten. Vi lot tauet bli liggende i sekken og valgte heller å klyveklatre oppover. Selv om det var luftig enkelte steder var ikke dette noe problem. 

Fra toppen av Ymelstinden, med Storjuvtinden og Galdhøpiggen i bakgrunnen.

Fra Storjuvtinden ser jeg bort til Skarstinden og Nåla og legger planer for en ny tur.

Vi nådde Galdhøpiggen kl 2030, og begynte å bli stresset på at mørket skulle nå oss før vi nådde teltet. Vi valgte allikevel å ta en matbit og inne på hytta, og slo ann en prat med hyttevakten. Så var det å følge merket sti nedover til Spiterstulen via Keilhaus Topp (2355 moh). Svellnose ble sløyfet på grunn av klokka. Klokka 2200 begynte det å bli såpass mørkt at vi mistet stien og vardene innimellom, men ved hjelp av kartet fant vi den igjen, før den ble borte for oss på nytt. Hodelyktene lå igjen i teltet, og alt vi hadde av lys var Tinas telefon og månen. Etter hvert kunne vi også skimte Spiterstulen og siktet oss derfor mot den. Da vi endelig var nede ved Spiterstulen på 1100-meters høyde, var klokken alledere passert midnatt. Vi hadde da brukt 17,5 time på hele runden. Slitne og med vondter her og der, kavet vi oss inn dusjrommet på Spiterstulen hvor vi skiftet klær, før vi fant hvile i soveposen.

Siste hvil inne på hytta på Galdhøpiggen.

Keilhaus Topp i solnedgang.

Galdhøpiggen. 

Svellnosbrean rundt var en fantastisk tur, som byr på mange ulike utfordringer. Ikke minst er det gøy å mestre en slik tur hvor du virkelig presser kroppen din til det ytterste. For man er virkelig sliten dagen derpå etter en slik økt. Vi hadde utrolig fint vær hele dagen, slik at fjellet var stort sett tørt og fint. Selv om jeg er usikker på om det vil bli noen neste gang, så vet jeg av erfaring at det hadde holdt med ett halv tau, da det andre ble liggende nede i sekken hele dagen. Jeg ville ha sløyfet sikringsmidler til klatring og heller hatt med kun utstyr til rappell. Ei isøks hadde også gjort god nytte. Det kan også være en fordel å ha med mer vann. Jeg hadde tilsammen med 3,5 l, men det ble for lite. Tørsten var derfor stor når vi nådde Galdhøpiggen. 

Forsøk på å nå Storen, 1.-2. august 2013

Skagastølstindane

Det var mye som ikke gikk vår vei den uka vi hadde i Romsdalen. Været var med oss, men vi fikk ikke klatret flere topper enn Romsdalshornet. Såret skulle plastres med en tur opp Store Skagastølstind på veien hjem. Væremeldingen sa lavtrykk, men opphold og litt sol frem til ettermiddagen. Planen var derfor å gå opp til Skagastølbu på torsdag, for så å stå opp kl 0500 på fredag for å klatre opp til toppen. Vi kom sent frem til "hytta på bandet", klokka hadde passert 2300 og det lå allerede to stykker der og sov. Vi lå oss til rette ved inngangsdøra, spendte for hva morgendagen ville bringe.

Med tau som pute

Dagen etter våknet vi opp til tett tåke og regn. Vi ble enige om å sette vekkeklokka til 0630 i håp om at tåka skulle lette til da. Regnet stoppet ikke før kl 1100, da var også tåka i ferd med å lette. Vi så i hvertfall toppen innemellom. Vi ble usikre. Skulle vi klatre opp eller ikke? Hva var konsekvensene? En kort brifing. Det var i utgangspunktet ikke meldt regn og tåka på morgenen, hadde været som skulle komme på ettermiddagen kommet tidligere? Uansett hvor lyst vi hadde til å komme oss til topps, skjønte vi begge at vi ikke helt hadde marginene med oss. Hadde vi vært der tidligere, så hadde været kanskje ikke vært et hinder. I tillegg var klokka såpass så mye, og selv om det bare var snakk om å fortære 500 høydemeter, så kom vi til å bruke mye tid. Planen var egentlig at vi skulle begynne å gå fra hytta kl 0530. Dermed ble det urimelig å gå 5 timer senere. Skuffet måtte vi gå tilbake til Turtagrø, uten å være på toppen av Storen. På vei ned begynte det å regne igjen, og vi ble med det enda sikrere på at vi hadde gjort et klokt valg. Nye muligheter byr seg nok ved en senere anledning. For å sitere Olav Duun: "Fjella dei står der dei står, dei veit kor dei hører til."

Romsdalshorn (1550 moh) 26. juli 2013

Denne turen har vært planlagt lenge, nesten ett år. Romsdalshornet skulle klatres, det var våres prosjekt, Siri, Bestefar og mitt prosjekt. Sammen. Utfordringen var at Bestefar hadde aldri klatret noe særlig før, og Siri og jeg hadde aldri klatret sånn sammen tidligere. Vi var spente. Usikre på hva som kunne skje og hva vi kunne vente oss. Samtidig bestemte for at vi skulle opp på toppen.

Romsdalshorn i morgensol

Vi stod tidlig opp. Var enige om at det var greit at vi hadde god tid, samtidig som vi slapp å klatre i kø hvis det ble folksomst på toppen. Vekkerklokka ringte kl 0330, og vi var klare å gå opp til Romsdalseggen kl 0500. Sola var på vei opp og badet både Hornet og Trollveggen i nydelig morgenlys.

Siri er happy, Bestefar er skeptisk.

Morgentåke over Åndalsnes

Trollveggen i morgensol

Romsdalshorn og Trollveggen kl 0600.

Vi var litt for ivrig med å starte klatringen og bommet derfor med innsteget. Siri måtte klatre ned igjen og vi kløy videre oppover til der selve klatringen skulle begynne. Ruta består av 5 taulengder. Først to taulengder gradert til 4, og deretter de neste tre taulengdene i grad 3. Planen var at Siri skulle starte å lede opp de to 4-er-rutene, mens jeg skulle lede 3-er-rutene. Men fordi tiden ikke står stille i veggen, tvert om, så fant vi ut at flyten vi hadde fungerte såpass bra at det ikke var noe hensikt å endre den. Det hadde sikkert ført til at vi hadde brukt lengre tid. Selv om jeg mer enn gjerne ønsket å lede noen taulengder jeg også. Rytmen gikk som følgende: Siri først for å sette sikringer, så bestefar og deretter meg til slutt. Klatringen oppover var ganske enkel. Kun ett luftig parti. Enkelte steder kunne vi bruke rapellfeste eller bolter til å lage standplass.

Romsdalseggen i bakgrunnen

Bestefar og Siri på første standplass. Stemmningen er god.

 På toppen av Romsdalshornet så vi gråe skyer komme mot oss. De bevgde seg ikke raskt, men de brakte med seg regn og torden. Derfor fikk vi ikke nyte toppen så veldig lenge. Rappelene nedover gikk veldig greit. Vi fulgte samme rytme opp som ned. Siri først, deretter Bestefar, også jeg. På tredje rapell slurvet jeg litt og tenkte ikke på hvor jeg gikk når jeg skulle rapellere nedover. Tauknuten ble derfor kilet fast i et hakk i fjellet, så Siri måtte gå klemknutegangen opp for å få tauet løst. Hun hadde aldri gjort det før, og jeg hadde bare lest om det, men aldri gjort det i praksis. Så det var ikke noe god følelse å se Siri bevege seg oppover på to klemknuter der hvor det var som mest luftigst. Heldigvis gikk det bra og Siri fikk etterhvert en fin rytme i gangen. Og regnværet kom i det vi var ferdig med rapellene - heldigvis.

Bestefar på toppen

78 år er ingen hindring.

Bestefar, Siri og jeg på toppen, med Trollveggen i bakgrunnen.

Løpetur til Kjelhøe (2223 moh) og Galdhøe (2283 moh) 24. juli 2013

Etter nok en dag med hvile, var vi klare for en ny tur. Jeg måtte være på Otta før kl 1730, og i tillegg til noen hovne knær, hadde jeg kun et ønske om å gå en lettere fjelltur denne dagen. Andreas ankel var forsatt hoven, selv etter en dag med hvile, så han måtte ha enda en dag i ro. Mens Kari og jeg øsket å gå en enkel tur. Valget ble Kjelhøe og Galdhøe, Norges enkleste 2000m-topper. Dermed tok vi på oss treningsklær og joggesko og bestemte oss for å løpe opp på disse to toppene - så lenge det var mulighet for å løpe, selvfølgelig.

Vi kjørte opp til Juvasshytta. På veien opp ble motoren til Frida kokvarm, så hun måtte ha en halvtimes pause med panseret oppe, før vi kunne kjøre videre. Ved Juvass tok vi joggeskoene fatt rundet Juvfonne og beveget oss opp nordsiden av Kjelen. Raskt opp på Kjelhøe, enda raskere bort til Galdhøe, før turen ned lang sørsiden av Vsljuvbrean (skitrekket), og Galdhøepigg-stien tilbake til Juvasshytta. Turens lengde: 2 t og 15 min.

Kjelhøe

Galdhøe

Kari

Styggehøe-traversen 22. Juli 2013

Søndagen ble brukt som hviledag, deriblant en tur innom Lom Bakeri, etter å ha besteget Gjervasstind på lørdagen. Campen ble forflyttet til Visdalen, nær Spiterstulen, hvor vi skulle tilbringe de neste dagene. Oppmerksomheten vår ble tidlig trukket mot Styggehøe (2213 moh), og etter litt lesing i boka til Julia og Morten Helgesen, ble det avklart at vi skulle gå Styggehøe-traversen; Styggehøe Øst (2200 moh), Styggehøe (2213 moh), Styggehøe V1 (2011 moh) og V2 (2003 moh).

Turplanlegging

Pannekaker a la Andreas

Vi startet avreisen kl 0700 fra teltet og kjørte bil til parkeringen til Spiterstulen. Vi krysset Visa med en gang og fulgte en merket sti et lite stykke. I følge Helgesen x2 skulle man kunne krysse Tverråe der den delte seg i flere løp, like før den fløyt sammen med Visa. "Her kan elva steingås, eller verste fall vades uten den verste dramatikken", hevdet de. Det var mye vann i Tverråe og vi brukte over to timer på å krysse elva. Trolig gikk vi litt for langt opp, men det var umulig å steingå elva.

Kryssing av Tverråe, med Styggehøe i bakgrunnen. 

Vi gikk opp vestryggen av Styggehøe. Her var det nokså bratt, men til gjengjeld tok vi høydemeterne raskt. Vi måtte gjennom et lite klyveparti før vi kom opp på snøen på ryggen. Fra den vesle fortoppen var det enkelt å over topplatået via Østtoppen til topps. Jeg trodde at Østtoppen var min 2000m-topp nr. 30, men jeg hadde telt feil, så feiringen var forgjeves. Det viste seg at min topp nr. 30 var Skeie, og Styggehøe ble derfor topp nr. 32.

Snøen opp ryggen til Østtoppen.

Styggehøe, altså ikke topp nr. 30, Norges 48. høyeste fjell. Flue i forgrunnen. 

Snaut en kilometer fra Østtoppen, lå Styggehøe. Her spiste vi matpakkene våres og nøyt sommerværet og utsikten over fjellheimen. Videre fulgte vi ryggen/eggen bortover/nedover til V1 og V2. "Ved foten av vestryggen på Styggehøe ligger to små, ubetydelige høyder", skriver Helgesen og Helgesen. Det var jo klart at disse måtte også med i samlingen. De mest utsatte passasjene omgikk greit ved å holde mot sør. Det var et lite parti som var ganske ekkelt å krysse, fordi steinura var både løs og bratt. Men vi gikk en og en om gangen, slikt at vi ikke løsnet noe som ville føre til steinras. Videre var planen å ta seg ned Tverråbrean etter å ha passert V1 og V2. På grunn av breens bratthet i starten og usikker på sprekkene som vi så titte frem, valgte vi heller å gå litt tilbake og heller gå Bukkeholsbrean et lite stykke tilbake, og så ned Bukkeholet. Breen og holet levde opp til navnet sitt, for vi så flere reinsdyr i området. Både nede i holet og flere som krysset breen. Det var derfor reinsdyrenes forspor vi fulgte tilbake over breen.

Bukkeholsbrean. Kl er 1900 og vi går fortssatt i t-skjorte og shorts. 

Nede i Visdalen valgte vi å bare vade over Visa med sko og all ting på, fordi vi ikke gadd å bruke like lang tid på å krysse Tverråe en gang til. Konkklusjonen ble at det var bedre å bare krysse ei stor elv, i stedet for mange små. Det gjorde ingen ting om vi ble bløte på beina, for da var jo turen nesten over. I tillegg stien på andre siden såpass mye brukt ("motorvei"), noe som gjorde at det fristet å bare følge den tilbake til Spiterstulen. Vi var tilbake ved Spiterstulen kl 2200. Da hadde vi gått i 14,5 time. Men det er som jeg sier: "Når man har hele dagen, så hvorfor ikke bruke den?". Jeg synes i hvertfall det var en veldig fin tur, men forstår hvorfor den ikke er så mye gått.